To teologer samtalte om jomfru Maria, den ene var en protestant og den andre romersk-katolsk. Førstnevnte medgav at protestanter ofte har underdrevet jomfru Marias betydning. «Men», sa han etterpå, «det er deres overdrivelser som har tatt henne fra oss».
Kanskje kunne vi si det samme om helgenene? For at et misbruk ikke skal utelukke et godt bruk, må vi imidlertid spørre oss om hva helgener er, samt hvordan vi skal forholde oss til dem.
Helgenene i troens fellesskap
Alle døde er ikke helgener og alle helgener er ikke døde. I vid betydning kan alle som tilhører Herren kalles helgener, eller med et annet ord, hellige. Paulus skrev brev «til de hellige» i ulike menigheter og inkluderte dem som er gjort hellige i Jesu Kristi navn gjennom dåpen og troen.
I en snevrere bemerkning kan vi kalle dem som har sovnet inn i Herren for helgener, i dét at de har nådd målet for troen og ikke lengre risikerer å falle fra. De hører til «den triumferende kirken» mens «den stridende kirken» fortsetter troens gode kamp her på jorden.
I Hebreerbrevet kalles disse «de fullendte rettferdiges ånder» (Heb 12:23b) og de nevnes med et særskilt formål. Vi får vite at de allerede her og nå har kommet til 1) det himmelske Jerusalem, 2) englenes myriader, 3) menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, 4) en dommer som er alles Gud, 5) de fullendte rettferdiges ånder, 6) Jesus, mellommannen for en ny pakt, og 7) bestenkningens blod som taler bedre enn Abels blod (Heb 12:22-24).
Gjennom å se Jesus med troens øye, hans rensende blod, nærværet av og fellesskapet med Herrens troende til alle tider (både de som har gått foran og de døpte som finnes rundt omkring i verden) og «hele den himmelske hærskaren», som vi synger i [den svenske] nattverdliturgien, gir Gud oppmuntring og utholdenhet til at vi kan fortsette mot målet.
Noen av helgenene ramses opp i Hebreerbrevets kapittel 11 og omtales som «en stor sky av vitner omkring oss» (12:1). Forbildene som de var, vitner om den tro som er verd all lengsel og hengivenhet.
Helgenene vitner om troens kraft
Abel, Noa, Abraham, Moses og de mange andre som nevnes viser hvordan troens liv faktisk ser ut.
Tro kan ikke reduseres til et læresystem som skal aksepteres eller en mening som skal omfavnes. Troen er et liv å leve, ofte under hardt press og av og til med lidelse og død som ytterste konsekvens.
Men nettopp ettersom at helgenene vitner med sine liv, sine kropper og sine skjebner, blir de til påminnelser om at troens liv er ekte og på ordentlig. De blir til forbilder med tanke på riktige prioriteringer og de blir til inspirasjon til å gå i ferdige fotspor.
Vi skal allikevel huske på at det er Jesus, som ble kalt troens opphavsmann, som både begynte en god gjerning i dem og som vil fullføre den (Fil 1:6).
Helgenene vitner først og sist om Guds trofasthet, særlig når man legger merke til at alle helgenene var syndere som selv vaklet i troen. Troens kraft lå utenfor dem selv. «Moses holdt ut som om han så den usynlige» (Heb 11:27b).
Rekken av helgener kan utvides til å omfatte oldkirkens martyrer, Augustin, Luther og andre som vi kan lese om i ganske detaljerte skildringer. Du kan legge merke til hvordan troen vokste fram, modnet og bar frukt. Vi kan ofte bli imponert over de heroiske innslagene i livene deres og av de gode gjerningene deres, men langt viktigere er det å se på Guds verk; hvordan han virket lenge før man kunne merke troen i deres liv og hvordan han var mektig til å bevare troen inntil slutten.
Har du lagt merke til hvordan dagens kjøpesenter er bygd opp? De er som gigantiske middelalderkatedraler. Man vandrer andektig gjennom «katedralen», ofte med en imponerende takhøyde og følelsen av å ha verdensrommet over seg.
Istedenfor glassmalerier med bilder av apostler og helgener vises imidlertid butikkvinduer som portretterer modeller, smilende mennesker som uttrykker «det gode liv». Istedenfor Jesus og de helliges «salige blikk» som vi kan finne på ikoner og annen kirkekunst, kaster reklameplakatene sine «begjærlige blikk» etter deg.
På kjøpesenteret er det ingen kirketårn som peker opp mot Gud. Alt fokus er på deg som vandrer gjennom hvelvet; mennesket, konsumenten. Rommet er ikke nøytralt. Det er konstruert for å fange din oppmerksomhet og å vekke ditt hjertes lengsel etter «det gode liv» som liksom bare er et kjøp unna. Alt dette er en illusjon, selvfølgelig, men det er ikke desto mindre en bærer av en sterk tiltrekningskraft.
De gamle kirkene med sine mange tavler, malerier og dekorerte vinduer med alle slags bilder av Gud, apostler, helgener og martyrer ble satt opp for å peke på noe annet. Kirketårnet pekte oppover. Kirkenes formål var – og er fremdeles – å ta opp kampen om våre hjerter og å gi et annet bilde av det gode livet, ja, det livet som fører til det evige livet, i Jesu Kristi etterfølgelse, i et trosfellesskap med helgenene som har gått foran.
Dette gjøres med mange forskjellige midler: Ordet, sakramentene, kunst, arkitektur, musikk og så videre. Mange forskjellige uttrykk brukes for å hjelpe oss med å få fatt i det som Moses så da han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt (Heb 11:26).
Helgenene for tronen
Det at vi trer inn i et virkelig nærvær av helgenene i gudstjenesten, har mange kirker uttrykt gjennom at alterringene er utformet i halvsirkler. Det er én halvsirkel for den synlige delen av forsamlingen, den stridende kirken, og en halvsirkel for den usynlige delen, den triumferende kirken.
Sammen står vi for tronen, som får sin særskilte plass på alteret i gudstjenesten, der Guds lam som sitter på den himmelske tronen lar seg finne i jordisk brød og vin, tilgjengelig for oss kristne å spise og drikke til syndenes forlatelse. Dette for at Jesu eget ønske om at vi skal være der han er (Joh 17:24) og der alle troende som har sovnet inn er, skal bli til virkelighet. Han er den som samler sauene rundt seg, her i tiden og siden i evigheten.
For oss som har mistet trossøsken gjennom døden, er det en oppmuntring i dette, at i Kristi nærhet også få være nær de troende som har sovnet inn. En kvinne som mistet sin elskede ektemann gjorde det til en vane å alltid velge den ytterste plassen rundt nattverdsbordets «synlige» alterring for å være så nær som mulig den «usynlige» delen.
Her et sted begynner den faste grunnen, Skriftens grunn, å bli litt dunkel og vi kan nærme oss overdrivelser som i beste fall er uttrykk for konsekvenser vi kan dra av bibelske sannheter, men som i verste fall er villedende spekulasjoner og direkte villfarelse.
Med henvisninger til Skriften kan vi anta at helgenene har en bevissthet om hva som skjer i den stridende kirken. Martyrenes sjeler roper til Gud om "hvor lenge" det skal vare før han skal holde dom (Åpb 6:10).
De er levende lemmer på Kristi kropp og noen vil hevde at det kanskje kunne være mulig å be dem om forbønn på samme måte som vi ber våre venner på jorden om forbønn, men en viss usikkerhet innfinner seg her.
Å ha et godt håp om et døpt troende menneskes salighet er én ting, men å gå ut fra at enkelte mennesker ikke bare skulle ansees som salige, men også erklæres som helgen (som i den romersk-katolske kirken), og på den måten bli gjenstand for kristnes ærbødighet og påkallelse i forskjellige situasjoner, synes for meg å være å gå for langt. Livene som de har levd og måten de har vært forbilder for oss på må ha gitt oss rike kilder å øse av, men å anse de avdødes aktive innvirkning på oss stiller en rekke spørsmål.
Helgenene som venter
"De skulle ikke nå fullendelsen uten oss", står det om skyen av vitner som omslutter oss (Heb 11:40).
Helgenene venter ennå på Jesu gjenkomst og legemets oppstandelse. Selv om vi kan si at de troendes død innebærer å få komme til Jesus og at vi kan glede oss over at de har fått gå inn i den evige sabbatshvilen, er det egentlige livet etter døden også et legemlig liv.
"Jeg vet at min gjenløser lever", bekjente den gammeltestamentlige helgenen Job. Herren ble omtalt som "han som jeg skal skue" (Job 19:27). Om Lasarus og den døde piken sa Jesus at de "sov" og Paulus talte om de døde som "innsovnede" i den store oppvåkningens ventetid.
Det er en stor trøst å få tenke på våre kjære trossøsken og at de er skilt fra oss bare en liten tid (om enn smertefull), for at vi siden skal få dem tilbake for alltid, for å parafrasere et ord av Paulus (Filem 1:15).
At urkirken feiret gudstjeneste og bygde kirker i tilknytning til helgeners graver uttrykte en sterk fornemmelse av enheten i Kristi legeme mellom de levende og de innsovnede, ja, en trosviss bekjennelse av oppstandelseskraften i Kristi legeme og den store gjenforeningens dype glede.
Avslutningsvis er det naturlig å spørre: hvem er helgenene? Til syvende og sist er det bare Gud som kan svare på det, men Bibelen gir oss svar.
I Åpenbaringen får Johannes se helgenene i et syn, kledde i hvite klær og med palmegreiner i hendene. Det er de som kommer ut av den store trengsel. Og så får Johannes høre hvem de er:
Dette er de som har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Åp 7:14
