«Når dere faster» (Matt 6:16), sa Jesus til sine disipler. Ikke «hvis», men «når». Selv om Bibelen ikke foreskriver noen bestemt praksis for faste, praktiserte mange av de første kristne å faste på onsdag (dagen da Jesus ble forrådt) og fredag (dagen da Jesus døde), fram til den niende time (kl. 15). En del steder ble dagens faste tydeligvis avsluttet med nattverd. Søndag morgen skulle man i hvert fall ikke spise mat før man hadde mottatt nattverdens brød og vin i gudstjenesten.
Faste og bønn ser ut til å ha blitt brukt i forbindelse med viktige avgjørelser og begivenheter, slik vi leser om i Det nye testamentet at menigheten gjorde da de første misjonærene ble sendt ut:
Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot de reise. Apg 13:3
Faste og bønn ble også brukt ved innsettelse av nye ledere:
I hver menighet valgte de ut eldste for dem, og under bønn og faste ga de dem over til Herren. Apg 14:23
Tidlig ble en ekstra faste knyttet til forberedelsen til dåp. Didaché (før år 100) sier:
Før dåpen skal den som utfører dåpen og den som skal døpes og andre som måtte ha anledning, faste. Dåpskandidaten skal du pålegge en eller to dagers faste på forhånd. (Didaché 7,4.)
Også hos Justin Martyr i Roma (ca. år 150) finner vi en forbindelse mellom dåp og faste:
Alle som er overbevist om og tror at det som læres og sies av oss er sant, og som påtar seg å kunne leve slik, opplæres til å be og påkalle Gud med faste om tilgivelse for de begåtte synder. Sammen med dem ber og faster også vi. Deretter føres de av oss til et sted der det er vann, og så gjenfødes de på den samme måte som vi selv ble gjenfødt. (Første Apologi 61.)
Lengden av en faste ser til å begynne med ut til å ha variert. Noen gjorde det én dag, andre to dager, og atter andre fastet 40 timer (den tiden man beregnet at Jesus lå i graven).
Etter hvert utviklet det seg i kirken en planmessig opplæring av nye som søkte frelse, en opplæring som kunne strekke seg opp mot to år. Da var man katekumener, dvs. slike som ble undervist i den kristne tro. Denne opplæringen ble avsluttet med dåp. Særlig var det påskedagen som ble benyttet som dåpsdag.
Den avsluttende opplæringstiden ble satt til 40 dager, og i denne perioden skulle man faste. Det ble vanlig at også andre kristne fastet i den samme tiden. Som et naturlig forbilde for perioden med 40 dager hadde man jo Jesus som fastet 40 dager i ørkenen.
Selv om faste var en viktig åndelig handling, skulle man aldri faste på søndager. Dessuten skulle man heller ikke faste i påsketiden (som ble avsluttet med pinsedag). Dette var dager da man først og fremst skulle feire og glede seg.
De kristne fulgte tradisjonen fra jødene med regelmessig faste. Dessuten hadde jo Jesus sagt at disiplene skulle faste. Denne fasten tjente flere formål. For det første ble fasten gjerne koblet sammen med bønn. Fasten ga kraft til bønnen, både når man ba om hjelp og når man søkte tilgivelse for sine synder. Den åpnet også for Den hellige ånds nærvær og ga kraft til å drive ut demoner.
I Kartago i Nord-Afrika pekte Tertullian (ca. år 200) også på en annen fordel ved å faste. Han oppfordret til i perioder bare å ta til seg brød og vann for å herde kroppen så den lettere kunne tåle smerte hvis man ble torturert under forfølgelser.
Fasten skulle imidlertid ikke bare ha betydning for den som fastet, men også føre til noe godt for andre. I skriftet Hermas’ Hyrden (omkring år 130–140) omtales fasten bl.a. på denne måten:
Når du har fullført det som står skrevet, skal du på den dagen du faster, ikke smake noe annet enn brød og vann. Regn så ut verdien av det du ellers ville ha spist på den dagen og gi det til en enke, en foreldreløs eller en nødlidende. Du skal være beskjeden på en slik måte at en annen kan få noe ved din beskjedenhet og mette sin sjel og be for deg til Herren. (Hermas 56,7)
Dette ble skrevet i en tid da man ennå stort sett fastet bare enkeltdager. Men sammenhengen mellom en rett faste og barmhjertighetshandlinger finner vi også igjen senere når man hadde en 40 dagers fastetid før påske.
I en tale sier Augustin (ca. år 400) at i tillegg til å faste må man også hjelpe andre. De rike kan gi lån, men de skal ikke kreve rente eller presse debitorer som hadde vanskelig for å få betalt. Det er nemlig ingen hjelp i å faste i fastetiden hvis man samtidig har blod på hendene.
Fastetiden før påske falt jo på en tid av året da fjorårets reserver nesten var brukt opp og man ventet på årets første innhøsting. Sånn sett var det en god tid for å gi almisser til de fattige. Men flere predikanter i Nord-Afrika understreker at den gavmildheten de rike viser mot de fattige i fastetiden, ikke måtte føre til at det ble skapt et avhengighetsforhold så mottakeren ble klient i forhold til giveren, som da ble dennes patron (beskytter). Da ville nemlig giveren, etter datidens skikk, også kunne forvente noe tilbake fra mottakeren.
Fasten i de første kristne århundrene utviklet seg altså til (også) å omfatte en lengre fastetid før påske. Denne burde ha både en åndelig og en sosial side. Etter hvert ble det nok utviklet diverse regler om hvordan fasten skulle foregå. Derfor er det befriende å lese hvordan den spanske Egeria beskrev fastetiden i Jerusalem da hun i årene rundt år 400 (kanskje 381–384) dro på pilegrimsreise til Midtøsten.
I Jerusalem fikk Egeria feire Jesu oppstandelse der det skjedde, ved hans grav (Anastasia-kirken). Men hun forteller også at aller først på påskemorgen ble en rekke nye kristne døpt. De hadde i en periode blitt opplært i den kristne tro og særlig gjennom fastetiden som startet 8 uker før påske. Hun gir også en levende beskrivelse av hvilken begeistring denne dåpsundervisningen i fastetiden førte til, både hos katekumenene og allerede døpte kristne som lyttet til biskopens undervisning.
I denne opplæringstiden, forteller Egeria, fastet alle kristne hver dag, unntatt lørdag og søndag, til sammen 40 dager. Selv om alle kristne forberedte seg til påske med faste, varierte det hvordan de praktiserte denne fasten. Egeria forteller at noen hadde en streng faste, andre mildere. Det var frihet, for fasten var først og fremst en sak mellom den enkelte og Gud.
Kort oppsummert ser vi at kristne i de første århundrene både kunne faste ved viktige handlinger, faste på bestemte ukedager og ha en lengre fastetid før påske. Fasten hadde først og fremst et åndelig siktepunkt, men burde også kombineres med barmhjertighetshandlinger mot andre, i tråd med det profeten Jesaja flere hundre år tidligere hadde beskrevet (Jes 58:6–7).
