Dietrich Bonhoeffer er for mange norske kristne et kjent navn. Det er imidlertid ikke veldig mange jeg har møtt som har lest bøkene hans eller er kjent med hans tanker. Det vil jeg absolutt påstå det er verdt å gjøre noe med.
Bonhoeffer var tysk teolog på første halvdel av 1900-tallet og hadde dermed sitt virke i det turbulente Europa og etterhvert nazi-Tyskland. Hans teologi omkring forholdet til staten og øvrigheten fikk dermed virkelig brynt seg og han ble henrettet på direkte ordre av Himmler i 1945 etter at han deltok i et attentatforsøk på Hitler.
Hans mest kjente bok på norsk er nok Etterfølgelse. En radikal utleggelse av Jesu undervisning om disiplers liv i denne verden. Fantastisk, men like fullt utfordrende, lesning.
I stedet for å beskrive boken ytterligere kan du her få en smakebit gjennom 26 sitater fra boken i kronologisk rekkefølge. Jada, det er veldig mange og litt lange sitater. Men jeg lover deg-de kunne med fordel vært lengre og mange, mange flere.
Boken kan blant annet kjøpes her.
Feiloppfatning av nåden, side 22:
En kristen skal altså ikke være en etterfølger, han skal trøste seg til nåden! Dette er billig nåde. Den rettferdiggjør synden, ikke den borgerlige synderen som holder opp med sin synd og vender om. Den er ikke en tilgivelse som skiller oss fra synden. Billig nåde er den nåden vi viser oss selv.
Om dyr nåde, side 23:
Den er dyr fordi den kaller til etterfølgelse, den er nåde fordi den kaller oss til å følge Jesus Kristus. Den er dyr fordi den koster et menneske livet, den er nåde fordi det først er slik den gir et menneske liv. Den er dyr fordi den fordømmer synden, den er nåde fordi den rettferdiggjør synderen. Fremfor alt er nåden dyr fordi den kostet Gud dyrt, fordi den kostet hans Sønns liv – «dere er dyrt kjøpt, og prisen betalt» 1.Kor 6:20 – og fordi det som er dyrebart for Gud ikke kan være billig for oss. Dyr nåde er at Gud ble menneske.
Side 33:
Budskapet om billig nåde har ødelagt flere kristne enn noe påbud om gjerninger har gjort.
Side 36:
Det faktum at Jesus er Kristus, gir ham fullmakt til å kalle og kreve lydighet når han taler. Jesus Kristus kaller til etterfølgelse, ikke som lærer eller forbilde, men som Kristus, Guds Sønn.
Side 38:
Etterfølgelse uten Jesus Kristus er en vei man velger selv. Den kan være ideell nok, kanskje til og med en martyrvei, men det er ikke noen løfter knyttet til den. Jesus må forkaste den.
Om møtet med den rike unge mannen, side 52:
Han hadde håpet at han enda en gang kunne få vridd samtalen til en uforpliktende prat om evige spørsmål. Han hadde håpet at Jesus ville gi ham en løsning på den etiske konflikten. Men Jesus tok ikke tak i spørsmålet. Han tok tak i ham.
Om møtet med den rike unge mannen, side 55:
Kallet til etterfølgelse får heller ikke her et annet innhold enn Jesus Kristus selv, bindingen til ham, fellesskapet med ham. Livet i etterfølgelse handler ikke om å dyrke eller sverme for en stor mester, men om å være lydig mot Guds Sønn.
Om når Jesus kalte Levi, Peter og den rike unge mannen, side 59:
Hele tiden dreide det seg om en eneste ting: Å stole på det Jesus Kristus sa, å se på Jesu ord som en mer bærekraftig grunn å stå på enn all verdens trygghet.
Side 63:
Den prinsipielle kampen mot «loviskheten» er selv den mest loviske av alt. Loviskhet overvinnes ene og alene når man faktisk og virkelig er lydig mot Jesu nådige kall til etterfølgelse. Der oppfylles og oppheves loven gjennom Jesus selv.
Side 67:
Slik Kristus bare kan være Kristus når han lider og blir forkastet, er disippelen bare disippel når han lider og blir forkastet, når han korsfestes med Kristus.
Side 70:
Jesu kall til å bære korset plasserer hver eneste etterfølger i tilgivelsens fellesskap. Å tilgi synder er påbudt kristuslidelse for disipler. Den må alle kristne bære.
Side 72:
Å lide er å leve borte fra Gud.
Side 94:
Jesus kaller disiplene salt, ikke seg selv. Dermed overdrar han sin virksomhet her i verden til dem. Han trekker dem inn i det han selv gjør.
Side 103:
Jesus ikke bare har rettferdigheten. Han er den. Jesus er disiplenes rettferdighet.
Om gjengjeldelse i Matt 5:38-42. Side 117:
Ondskapen mister sin makt når den ikke støter på noe, ikke møter noen motstand, men villig blir båret og tålt. Her står ondskapen ovenfor en motstander den ikke lenger kan måle seg med. Men dette kan bare skje der den siste rest av motstand er lagt ned, der man helt og holdent har slått fra seg tanken om å gjengjelde ondt med ondt. Da kan ondskapen umulig nå sitt mål. Den ønsker å skape mer ondskap, men blir stående alene.
Hva er udelt kjærlighet? Kjærlighet som ikke tar parti og ikke bare bryr seg om dem som gir kjærlighet tilbake. Side 127.
Om bønn. Side 139:
Hvis Gud ikke hadde visst hva jeg trengte, måtte jeg jo ha tenkt gjennom både hvordan jeg skal si det til ham, hva jeg skal si, og om jeg skal si det. Troen, utgangspunktet for min bønn, utelukker alle overveielser og alle forsøk på å vise seg.
Om å ikke samle seg skatter på jorden. Side 149:
Men hvor går da grensen mellom de godene jeg skal benytte meg av, og skatten jeg ikke får eie? (…) Alt som hindrer deg i å elske Gud over alle ting, alt som kommer mellom deg og lydigheten mot Jesus, er den skatten der du har ditt hjerte.
Side 152:
«Gjør dere ingen bekymring for morgendagen» – som livsvisdom, som livslov, er det fullstendig ubegripelig. Det kan bare begripes som evangeliet om Jesus Kristus. Bare den som følger Jesus Kristus og kjenner ham, hører i disse ordene et tilsagn om kjærlighet fra Jesu Kristi Far om frihet fra alle ting.
Om å dømme. Side 160:
Grunnlaget for all dom over andre er altså faktisk et farlig selvbedrag: at Guds ord betyr noe annet for meg enn for min neste. Jeg lager egne regler for meg selv: Tilgivelsen gjelder meg, dommen rammer de andre. Men Jesu disipler får ingen spesielle rettigheter de kan gjøre gjeldende i møte med andre. Vi får ikke noe annet enn fellesskapet med ham, og derfor nekter han oss å dømme vår neste. Det er jo det samme som å tilrane oss en rettferdighet vi ikke har.
Side 161:
Nåde på billigsalg går verden trøtt av.
Side 182:
Det finnes ingen større synd enn ikke å tro på evangeliet.
Side 188:
Tiden er kort. Evigheten er lang. Det er tid for å bestemme seg.
Om dåpen. Side 198:
Det gamle er borte, alt er blitt nytt. Bruddet skjer ikke ved at et menneske sprenger sine lenker i umettelig lengsel etter et nytt og fritt liv med orden i sakene. Bruddet har Kristus foretatt for lenge siden. I dåpen blir dette bruddet virkelighet også i mitt liv.
Om de kristnes liv i verden. Side 236:
Men det de eier, eier de bare gjennom Kristus og i Kristus og for Kristi skyld. Derfor er de ikke bundet av det. De eier det som om de ikke eide det. Det er ikke der de har hjertet. De er fullstendig frie.
Om det kristne fellesskapet. Side 249:
Å ville bli hellig utenfor det synlige søskenfellesskapet er et utslag av det gamle menneskets bedrageriske hovmod og falske åndelighet. Bak den ydmyke inderligheten skjuler det seg forakt for Kristi kropp som et synlig fellesskap av tilgitte syndere. Forakt for Kristi kropp- for Kristus valgte selv å ta på seg mitt kjøtt og blod og bære det opp på korset, fullt synlig. Forakt for fellesskapet- fordi jeg vil være hellig alene, uten mine søsken. Forakt for synderne- fordi jeg i selvvalgt hellighet trekker meg unna min altfor syndige kirke. Helliggjørelse utenfor den synlige menigheten er å helgenkåre seg selv.
Denne artikkelen ble første gang publisert i 2019.
