Jeg tror Sefanja er den av småprofetene som oftest blir sitert på vitnemøter. De oppmuntrende ordene fra Sef 3:17 har løftet opp mange mennesker med sviktende selvfølelse og dårlig selvbilde:
Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd Sef 3:17
Dette ordet brukes på en svært generell måte – som et bevis på Guds kjærlighet til alle mennesker. Dette er for så vidt riktig, men vi skal se at Sef 3:17 har et litt mer begrenset gyldighetsområde.
Sefanjas tid
I bokens første vers får vi vite noen viktige opplysninger om Sefanjaboken:
Herrens ord som kom til Sefanja, sønn av Kusji, sønn av Gedalja, sønn av Amarja, sønn av Hiskia, i de dager da Josjia, sønn av Amon, var konge i Juda. Sef 1:1
Det første vi merker oss er at Sefanja virker i Josjias dager. Josjia var konge cirka 640-609 f.Kr. Som ung gutt overtok han etter sin far Amon, som hadde regjert noen få år etter Josjias store bestefar, Manasse. Manasse regnes for å være Judas mest ugudelige konge og det står at han fylte Jerusalem med uskyldig blod (2.Kong 21:16).
For det andre kan vi også kort merke oss at Hiskia nevnes som en av Sefanjas forfedre. Det er ganske stor sannsynlighet for at det her siktes til kong Hiskia, den forrige kongen som gjennomførte religiøse reformer i Juda.
Som ung gutt begynte Josjia å søke Gud og det førte til en stor religiøs reform i Juda. Han satte templet i stand og i den forbindelse fant man lovboken – noe de fleste bibelforskere regner med er en eller annen versjon av 5.Mosebok.
Men til tross for denne reformen, er budskapet dystert:
Likevel sluknet ikke Herrens glødende vrede, som hadde flammet opp mot Juda fordi Manasse gjorde Gud rasende gang på gang. 2.Kong 23:26
Herrens dag over Juda (Sef 1:1-2:3)
I lys av dette er det kanskje ingen overraskelse at Sefanjas budskap først og fremst er et domsbudskap. Dommen beskrives med universelle uttrykk – selve skapelsen settes i revers:
Jeg river bort mennesker og dyr, fuglene under himmelen, fiskene i havet, jeg lar de urettferdige snuble. Jeg utrydder menneskene fra jorden, sier Herren. Sef 1:3
Legg merke til hvordan denne teksten spiller på skapelsen i 1 Mos 1. Forskjellen er at faktorenes orden kommer i motsatt rekkefølge og det er tale om utslettelse, ikke tilblivelse. Utslettelsen er i tillegg mer total enn syndfloden, for her skal også havets fisker utryddes.
Dommen beskrives videre som Herrens dag og det er Judas avgudsdyrkelse som særlig er årsak til dommen. Som i mange andre tekster om Herrens dag, ligger vekten på at dagen er «nær og kommer med hast» (1:14a). Det er en forferdelig dag og det er Herrens vrede som rammer (1:14-18).
Språket er svært brutalt og dagen og dommen beskrives som et stort slaktoffer (1:7-8). Også Jesaja, Jeremia og Esekiel bruker slike uttrykk for å beskrive Guds dom (Jes 34:5-8; Jer 46:10; Esek 39:17-20).
Noen har pekt på en mulig forbindelse til Guds paktslutning med Abraham i 1 Mos 15. Der kuttet Abraham en mengde dyr på midte og Gud gikk mellom dyrene. Symbolikken i et slikt ritual er talende – hvis pakten brytes, skal den som bryter lide samme skjebne som dyrene. Når Guds dom beskrives som et slaktoffer, kan det være et uttrykk for dette. Selvforbannelsen i paktsritualet inntreffer.
Herrens dom rammer også Jerusalem (1:9-13; 3:1-8). Heller ikke byen hvor Herren har sitt hus, templet, er trygg. Problemet er at folket har blitt fullstendig sløve: «Herren gjør verken godt eller ondt», sier de. Dette er hva vi kan kalle «praktisk ateisme». De tror på Gud, men lever livet som om han ikke finnes. De er likegyldige og Herren er fortvilet:
Jeg sa: «Om du ville frykte meg og ta imot formaning!» Da ble ikke bostedene utryddet, all min straff skulle ikke ramme byen. Men de handlet bare ondt, sent og tidlig, med alt de gjorde. Sef 3:7
Dom over folkene (2:4-15)
Heller ikke folkeslagene unnslipper Herrens dom og vrede. Sefanja er en av flere profeter som har en seksjon med domsord over Israels nabofolk. Her nevnes filistere, kretere, moabitter, ammonitter, kusjitter og assyrere.
Det knyttes også noen konsekvenser til disse domsordene. Dommen over filisterne og kreterne, altså folkeslag som bor langs kysten av Kanaan, skal føre til at israelsfolket overtar disse landområdene. Det vil si den resten av Judas hus som blir igjen etter dommen (2:6-7). Det samme gjelder for dommen over moabittene og ammonittene (2:9), men dommen over disse folkene skal også tjene til å vekke frykt for Herren blant alle folkeslag på jorden (2:11). Dommen over Assur og Ninive – byen som sa «Jeg – og ingen annen» (2:15a), tjener kun til skam (2:15b).
Tilflukt på Herrens dag (2:1-3)
I likhet med profeten Amos, forkynner også Sefanja budskapet om en mulig redning på Herrens dag:
Søk Herren, alle ydmyke i landet, dere som følger hans bud! Søk rettferd, vær ydmyke, så finner dere kanskje ly på Herrens vredesdag. Sef 2:3
Det nytter ikke å flykte fra Herrens dom. Det eneste håpet er omvendelse og at man flykter til Herren. Dette er det store paradokset i GTs forkynnelse om Herrens dag. Flykt ikke fra dommeren, men flykt til ham!
Herrens jubel (3:9-20)
Heller ikke hos profeten Sefanja slutter budskapet med dom. Det skal komme en frelsestid. Men det er først etter dom og renselse at denne dagen skal inntreffe. Men når frelsesbudskapet først lyder, inneholder det flere viktige elementer vi skal merke oss.
For det første forkynnes det håp for alle folkeslag (3:9-10). Herren skal gi alle folk «et rent tungemål så de kan påkalle Herrens navn» (3:9). På hebraisk står det her «rene lepper» og vi får kanskje assosiasjoner til Jesaja 6. Poenget er ikke først og fremst at folkene skal tale riktig språk, men at de skal tale med lepper som er renset. Og talen deres skal være en påkallelse av Herrens navn. Fra profeten Joel husker vi noe av det samme. Også han taler om en tid etter Herrens dom, hvor folk skal påkalle Herrens navn (Joel 3:5). Joel knytter dette til Åndens komme, et budskap Peter og apostlene erklærer at blir oppfylt pinsedag. Dette bør vi ha i bakhodet også når vi leser Sefanja 3:9.
Det andre som skal skje er at all skam skal ryddes bort (3:11-13). Det kan høres rart ut at folket ikke lenger skal skamme seg over sin synd (3:11). Kanskje vi kan la det være en påminnelse om at syndenes forlatelse ikke bare tar bort skylden, men også skammen. Når Gud har tatt bort synden, finnes ingen grunn til skam lenger. Dette gir ingen grunn til stolthet og hovmod. For det folket som har fått tilgivelse og oppreisning er «et ydmykt og fattig folk»:
Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og fattig folk. De skal ta sin tilflukt til Herrens navn. Sef 3:12
Det tredje som skal skje, og vi kan si at det skjer på bakgrunn av alt det andre, er at folket skal juble og glede seg. Dommens tid er over og Herren er igjen konge i Sion (2:14-15).
Dette fører til det fjerde, nemlig at byen er trygg (3:16-18). Herren er nemlig midt i byen og han gleder seg over sitt folk. Han er «en helt som frelser» (3:17), og derfor behøver ikke Sion være redd lenger (3:16).
Sions håp er at Herren skal gripe inn på denne måten og føre dem tilbake til seg. Det gjelder også de «haltende og de bortdrevne» (3:19).
Hvem jubler Herren over?
Som nevnt innledningsvis er Sef 3:17 et vers jeg ofte har hørt sitert på vitnemøter. Og nesten alltid knyttes verset sammen med gleden over å være verdifull i Guds øyne, fordi han har skapt oss og elsker oss. Som nevnt er dette helt riktig, men vi skal merke oss at Sef 3:17 ikke helt har dette perspektivet på hvorfor Herren jubler og gleder.
Hele poenget i Sef 3:17 er at folket Herren gleder seg over er det folket han har fått frelse. Det er en rest som er tilbake etter dommens dag. Det som kjennetegner denne resten er at de har tatt sin tilflukt til Herrens navn (3:12b). I stedet for å flykte fra Herren, har de flyktet til ham (2:3). De har latt Herren fjerne skyld og skam og er nå et ydmykt og fattig folk (3:11-13). Og midt i blant dem får Herren regjere som konge (3:15).
Dette er det som får Herren til å juble i Sefanja 3:17.
