Profeten Haggai er den profeten vi mest nøyaktig kan tidfeste. Han hadde en kort profetkarriere, og virket som profet gjennom 15 uker, høsten 520 f.Kr. Hans rolle er å være en pådriver og oppmuntrer. Etter noen års pause, er tiden kommet for virkelig å gjenoppta byggingen av templet. Og oppmuntret av profetene Haggai og Sakarja, skrider folket til verket.
Haggais tid
Innledningsvis i boken blir vi introdusert til den historiske situasjonen Haggai forkynner inn i:
I det andre regjeringsåret til kong Dareios, på den første dagen i den sjette måneden, kom Herrens ord gjennom profeten Haggai til stattholderen i Juda, Serubabel, sønn av Sjealtiel, og til øverstepresten Josva, sønn av Jehosadak Hag 1:1
Dareios ble konge av Persia i 522 f.Kr. På dette tidspunktet hadde jødene vært i Jerusalem i 16 år allerede. I år 538 f.Kr. utsendte nemlig Kyros av Persia sitt berømte edikt, som blant annet er bevitnet på Kyros-sylinderen i British Museum. Der tillot Kyros mange av folkeslagene i sitt store rike å vende tilbake til sine respektive hjemland for å dyrke sine guder der. Dette, lærer vi av Esra 1:2-4, gjaldt også israelsfolket.
På grunn av motstand gikk dette arbeidet i stå, men under Kong Dareios blir det altså gjenopptatt. Det skjer ikke uten motstand og det går noen brev fram og tilbake mellom de lokale persiske stattholderne i Israel og kongens hoff (jf. Esra 5:3-6:12).
August 520 f.Kr. (Hag 1:1-15)
I Hag 1:1-15 befinner vi oss mot slutten av august 520 f.Kr. Haggai står fram og forkynner til Serubabel og øverstepresten Josva. Disse var de viktigste lederne for folket. Budskapet er enkelt og ransakende:
Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge dette huset ligger i ruiner? Hag 1:4
De kan ikke forvente velsignelse dersom de prioriterer på den måten. Derfor har Herren også gjort det slik at de ikke får særlig avling og heller opplever tørke. Vi skal være forsiktige med å si at motgang alltid skyldes at Gud på en eller annen måte straffer oss. Likevel bekreftes dette avsnittet også av Jesus, når han taler om å søke Guds rike først. Det er noe med å prioritere riktig.
Haggais budskap er en vekker for folket. De hører på ham og frykter Herren (v. 12). I den situasjonen kommer Haggai også med trøstende ord og formidler fra Herren at «Jeg er med dere». Dette oppmuntrende budskapet inspirerer lederne og de starter opp arbeidet med templet.
September 520 f.Kr. (Hag 2:1-9)
Noen uker senere kommer Herrens ord enda en gang til Haggai. Igjen er det et budskap med oppmuntring til arbeiderne og ikke minst til lederne, Josva og Serubabel. Men denne gangen tar han også hensyn til en erfaring som mange av de eldre i folket gjorde seg noen år tidligere, da templet ble grunnlagt (jf. Esra 3:12). Dette nye templet var nemlig ikke så flott og storslagent som Salomos tempel.
Er det noen tilbake blant dere som har sett hvor herlig dette huset var før? Og hva ser dere nå? Ser det ikke ut som ingenting? Hag 2:3
Som et svar på denne erfaringen har Haggai et helt spesielt budskap:
Dette nye huset skal bli herligere enn det første, sier Herren over hærskarene. På dette stedet skal jeg gi fred, sier Herren over hærskarene. Hag 2:9
Dette er et profetisk ord som oppfylles på flere måter. Rent fysisk ble det faktisk slik Haggai her lovte. Etter hvert som årene gikk, ble templet kraftig utvidet. Ja, så mye at vi knapt kan kalle det samme tempel. Særlig er arbeidene under Herodes den store, på Jesu tid, sentrale. I Johannes 2:20 sies det at arbeidene har foregått i 46 år. Dette templet ble lagt i grus av romerne i 70 e.Kr. Da hadde det vært ferdig kun noen få år.
Men en viktigere oppfyllelse enn den fysiske, er den åndelige. Og dette setter oss på sporet av en lang rød tempeltråd som løper gjennom hele Bibelen. Vi får ikke anledning til å nøste skikkelig i den nå, men vi må huske hva templet representerer. Det representerer nemlig Guds nærvær. I GT er Gud nær i templet. Dit kan folk komme, be og få tilgivelse for sine synder. Når Jesus kommer, endrer dette seg. Da er Gud nær på en helt ny måte. Derfor finner vi en del ganger «tempelspråk» om Jesus i NT (jf. Joh 1:14; 2:19-21). Poenget er at den endelige oppfyllelsen av dette løftet er mer enn en bygning, det er en person – Immanuel (= Gud med oss).
Oktober 520 f.Kr. (Hag 2:10-19)
Utsagnet fra Haggai begynner med fokus på renhet – eller rettere sagt urenhet. Dette har kjennetegnet folket så langt (2:14). På tidspunktet Haggai bærer fram dette budskapet, slutten av oktober, er jordbruksåret kommet dit at regnet har begynt å falle og hveten og bygget var sådd. Fram til nå har de opplevd mangel på avling (2:16-17). Men nå har vendepunktet kommet. Nå, siden arbeidet med templet omsider er i gang, skal Herren velsigne. Denne datoen representerer vendepunktet. Nå er såkornet ute (2:19). Og antakelig ser folk med egne øyne at det foreløpig ser lovende ut med tanke på innhøstingen i det kommende året. Herrens budskap er at dette er hans velsignelse. For nå har de omsider vendt seg til ham.
Desember 520 f.Kr. (Hag 2:20-23)
Haggais siste profetord er særlig rettet mot Serubabel, den jødiske stattholderen. Serubabel var av Davids slekt og vi finner ham i Jesu slektsliste (Matt 1:12-13; Luk 3:27). Denne korte profetien har vakt ganske mye debatt blant bibelforskere. Vi skal se nærmere på noen momenter.
Jeg rister himmelen og jorden. Jeg styrter kongetroner og gjør ende på mektige riker blant folkeslagene. Jeg velter stridsvogn og mannskap. Hester og ryttere skal stupe, den ene falle for den andres sverd. Den dagen, sier Herren over hærskarene, tar jeg deg, Serubabel, Sjealtiels sønn, min tjener – sier Herren – og gjør deg til en signetring. For deg har jeg utvalgt, sier Herren over hærskarene. Hag 2:21b-23
Dette utsagnet har man forsøkt å tolke på ulike måter. Den første, og kanskje mest nærliggende tolkningen, er at dette er en oppfordring til å gjøre opprør, kaste av seg det persiske overherredømmet og innsette Serubabel som konge og hersker i Juda.
Mot denne tolkningen må det nevnes at det ikke finnes noen indikasjoner på at et slikt opprør faktisk skjedde – ikke et forsøk på det engang. For det andre har vi Sak 1:11, hvor det står at «hele jorden ligger i ro». Dette utsagnet dateres til cirka februar 519 f.Kr. Så heller ikke det tyder på at noe opprør er i anmarsj.
Som et alternativ har man dermed gjerne tolket avsnittet eskatologisk – altså som et utsagn om en framtidig frelse. I den forbindelse blir Serubabel gjerne også forstått som et forbilde. Dette passer også sammen med profetiene om Herrens tjener «Spire», som vi leser i Sak 3:8 og 6:12-13. Det er talt til Serubabel, men ut fra sammenhengen merker vi at horisonten sprenges og at det nok dreier seg om en dypere oppfyllelse. Sammen med de mange andre profetiene om Davids rotskudd, er det vanskelig å komme bort fra at Jesus representerer den endelige oppfyllelsen av disse profetiene. I og med at allerede Hag 2:6-9 har et eskatologisk utblikk og benytter seg av uttrykket «rister jeg himmelen og jorden», blir den eskatologiske tolkningen ytterligere forsterket.
Vi kan også ta med oss forbindelsen uttrykket «signetring» har med Jer 22:24. I Jer 22:24 brukes uttrykket i forbindelse med forkastelsen av Davids-linjen:
Så sant jeg lever, sier Herren: Selv om du, kong Konja av Juda, Jojakims sønn, var en signetring på min høyre hånd, ville jeg rive deg av. Jer 22:24
Her, i Hag 2:23, blir denne forkastelsen reversert. Herren skal gjøre Serubabel til en signetring. Og, som nevnt, Serubabel står i Jesu slektsliste. Håpet for Davids-linjen er ikke ute likevel.
