Ordet evangelium betyr «godt budskap» og ble i den eldste tid brukt om apostlenes budskap. Det Paulus forkynte, var «Guds evangelium» eller «evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus» (Rom 1:1-3). Ordet brukes også om Jesu forkynnelse – evangeliet om Guds rike (Matt 4:23; Mark 1:14-15).
Tidlig på 100-tallet ble det imidlertid vanlig å tale om «evangeliet etter» Matteus, Markus, Lukas og Johannes, altså om skriftlige fremstillinger av budskapet om Jesus. Bakgrunnen for dette er å finne i Mark 1:1 der det heter:
Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn. Mark 1:1
Med sin fremstilling av Jesu liv hadde altså Markus skapt en ny litterær sjanger: evangelium. Også tidligere hadde budskapet om Jesus hatt et narrativt preg (jf. Apg 10:34-43), men Markus synes å være den første som gav Jesusfortellingen en litterær form som han kalte «evangelium».
Forfatter
Når vi taler om «evangeliet etter Markus», er det ikke basert på opplysninger i teksten selv. På linje med de andre evangeliene i NT, er også Markusevangeliet anonymt. Det finnes imidlertid en oldkirkelig tradisjon om forfatterskapet allerede hos biskop Papias (ca. 110-130 e.Kr.), og hans informant («den gamle») går tilbake til apostolisk tid:
Og dette sa ‘den gamle’: Markus, Peters tolk, skrev nøyaktig, men ikke i ordning, alt det han opptegnet [eller: husket] av det som Herren hadde sagt og gjort. For han hadde verken hørt Herren eller fulgt ham, men senere ble han som sagt Peters disippel (Eusebius, Kirkehistorie 3.39.15).
Også en annen oldkirkelig tradisjon (ca. 160-180 e.Kr.) sier at Markus var Peters tolk. Dessuten heter det: «Etter Peters død skrev han ned dette samme evangelium i områdene i Italia.»
Den Markus som det her tales om, er utvilsomt identisk med Johannes Markus, som ifølge NT var en medarbeider både av Paulus (jf. Filem 24) og Peter (jf. 1 Pet 5:13). Han var fetter av Barnabas (jf. Kol 4:10) og hans mor stilte sitt hus til disposisjon for menigheten i Jerusalem (jf. Apg 12:12). Han var ikke selv apostel, men stod altså i nær kontakt med øyenvitner til Jesu liv.
På bakgrunn av den relativt entydige oldkirkelige tradisjonen har det vært vanlig å akseptere Markus som forfatter av det evangeliet som bærer hans navn. Den oldkirkelige tradisjonen om Peter som kilde for Markus’ fremstilling kan også støtte seg på et annet forhold: Etter vanlig oppfatning har både Matteus og Lukas gjort bruk av Markusevangeliet. Det tyder på at det har hatt en ubestridt autoritet i den tidlige kirke – noe som lett forklares dersom Peter på en eller annen måte kan sies å stå bak evangeliet.
Tidfesting
Strengt tatt gir Markusevangeliet selv ingen sikre holdepunkter for datering. Innenfor moderne historisk-kritisk forskning knyttes imidlertid dateringsspørsmålet ofte til Jesu «apokalyptiske tale» (Mark 13). En del forskere mener at omtalen av templet som skal rives ned (13:2), er et tegn på at templet allerede ligger i ruiner og at ordene er lagt i Jesu munn. Dermed blir evangeliet datert til etter år 70 (det året tempelet i Jerusalem ble lagt i ruiner). Det er imidlertid langt fra utenkelig at Jesus virkelig har forutsagt templets fall, og at Markus altså gjengir autentiske Jesusord.
Hvis den oldkirkelige tradisjonen om at evangeliet ble skrevet etter Peters død, er riktig, taler det for å datere Markusevangeliet til årene 65–70 e.Kr. Det virker rimelig også med tanke på at forfatterne av Matteus- og Lukas-evangeliet har gjort bruk av Markus’ fremstilling.
Sted
Det finnes få holdepunkter for en sikker lokalisering, men ifølge den oldkirkelige tradisjonen var det altså skrevet i Italia, muligens Roma. Hvis dette er korrekt, er evangeliet nok i hovedsak skrevet for hedningkristne. Dette korresponderer med det forhold at Markus gjennomgående forklarer jødiske skikker (jf. 7:3; 14:12; 15:42) og oversetter arameiske ord (jf. 3:17; 5:41; 7:11, 34; 9:43; 10:46; 14:36; 15:22, 34).
Oppbygning
Da Markus skrev sitt evangelium, sto han overfor en stor utfordring. Trolig fantes det mange muntlige overleveringer om Jesus. Det kan f.eks. ha vært enkeltfortellinger om Jesu undere, enkeltstående utsagn av Jesus og lignelser. Vi kan ikke forutsette at alle slike overleveringer var tidfestet eller tydelig knyttet til et bestemt sted. Markus måtte altså sette det hele inn i en større sammenheng.
Allerede før Markus skrev, hadde nok Jesusfortellingen fått en viss struktur: Den begynte med hans virke i Galilea, fortsatte med hans vandring opp til Jerusalem, og endte med hans lidelse og død i Jerusalem (jf. Apg 10:37-39; og notisen i Apg 13:31 om «dem som hadde fulgt ham fra Galilea opp til Jerusalem»). Det er åpenbart et slikt geografisk/historisk riss som ligger til grunn for Markusevangeliets struktur.
Enkelte av de overleveringene om Jesus som Markus hadde til disposisjon, inneholdt geografiske navn, f.eks. Kapernaum (1:21ff; 2:1ff), Jeriko (10:46ff) eller Jerusalem og omegn (11:1ff), mens annet stoff var uten klare geografiske eller kronologiske opplysninger. Slikt stoff innledes derfor bare med et lite «og» på gresk, men det er ikke alltid synlig i norske oversettelser (men se f.eks. 1:40; 2:18; 3:1, 7 i bibeloversettelsen fra 1930). I andre tilfeller innledes et avsnitt bare med «en gang» eller lignende (1:16; 2:23; 8:1) – trolig fordi Markus ikke visste noe sikkert om kronologien.
Én begivenhet har en klar lokalisering: Peters bekjennelse – som knyttes til «landsbyene ved Cæsarea Filippi» (8:27-29). Denne hendelsen markerer et avgjørende skille i fremstillingen, og den er knyttet til spørsmålet om hvem Jesus er. Disposisjonsforslaget nedenfor tar hensyn til dette og forsøker å tydeliggjøre hovedlinjene i fremstillingen, med vekt på Jesu person. Evangeliet kan inndeles i to hoveddeler og seks underavsnitt:
Prolog (1:1-13)
Hoveddel I: Jesu offentlige virksomhet i Galilea (1:14-8:26)
(1) Jesu opptreden med makt og myndighet (1:16-3:12)
(2) Jesu virksomhet setter skiller (3:13-6:6)
(3) Jesus vender seg til jøder og hedninger (6:7-8:26)
Hoveddel II: Jesus på vei til og i Jerusalem; lidelse og død (8:27-16:8)
(4) Jesu vei mot lidelsen og kallet til etterfølgelse (8:27-10:52)
(5) Jesu møte med Jerusalem og folkets ledere (11:1-13:37)
(6) Jesu lidelse, død og oppstandelse (14:1-16:8)
[16:9-20: Sekundær avslutning]
Markusevangeliets slutt
Ifølge de beste manuskriptene til Markusevangeliet, slutter det i 16:8. Det betyr at 16:9–20 er å forstå som et senere tillegg. I enkelte manuskripter finnes det en alternativ og kortere avslutning:
Men alt de hadde fått påbud om, fortalte de straks til dem som var sammen med Peter. Etter dette sendte Jesus selv gjennom dem ut det hellige og uforgjengelige budskap om den evige frelse, fra øst til vest. Amen.
Det er vanskelig å si om 16:8 virkelig er Markus’ siste ord eller om den opprinnelige avslutningen er gått tapt. Det er i alle fall klart at evangeliet forutsetter en fortsatt historie etter Jesu oppstandelse (jf. 9:9; 16:7). Jesu død og den tomme grav er altså ikke slutten: Evangeliet skal forkynnes i hele verden (jf. 13:10; 14:9) og en gang i fremtiden skal Jesus komme igjen (13:26). Saklig sett er derfor de sekundære avslutningene på linje med evangeliet som helhet, men de stammer nok ikke fra Markus’ hånd.
Markus’ fortelling
Markusevangeliet er en fortelling om Jesus, og fortelleren deler åpenbart hovedpersonens synspunkter. Litterært sett kan fortelleren karakteriseres som «allvitende»: Han er ikke selv del av fortellingen, men har innsikt i de ulike aktørenes tanker og følelser (jf. f.eks. 2:6, 8; 5:28; 6:26).
Handlingen i evangeliet er i høy grad båret frem av konflikt, særlig mellom Jesus og de jødiske lederne. Sentralt i denne konflikten står spørsmålet om hvem Jesus er. Leseren får vite det allerede i overskriften (1:1), men for aktørene i fortellingen er dette ikke klart. Deres stillingtagen til Jesu ord og gjerning blir derfor et avgjørende moment i fremstillingen. Vi skal se litt nærmere på dette.
Jesu myndighet
Når man leser de første kapitlene av evangeliet, blir det raskt tydelig hva Markus vil vektlegge i sitt bilde av Jesus: Et hovedpoeng er åpenbart å få fram den myndighet Jesus opptrådte med (jf. 1:22, 27; 2:10). Denne viser seg både i Jesu ord og gjerning.
Markus fremhever at Jesus var lærer (jf. 2:13; 4:1-2; 6:2; 10:1), men det sies relativt lite om innholdet i hans undervisning. Markus unnlater imidlertid ikke å si noe om folkets reaksjon på Jesu lære:
Alle var slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som de skriftlærde. Mark 1:22
Et annet, og kanskje enda mer fremtredende trekk ved Markus’ presentasjon av Jesu virksomhet, er hans undergjerninger. I de første kapitlene berettes det både om helbredelser (jf. 1:29ff; 1:40ff; 2:1ff; 3:1ff) og utdrivelser av urene ånder (jf. 1:23ff; 1:39b). Også undergjerningene vekker oppsikt:
Hva er dette? En ny lære – og med myndighet! Han befaler til og med de urene åndene, og de adlyder ham. Mark 1:27
Jesu virke gjør ham populær: Han blir oppsøkt av store folkemengder (jf. 1:37; 2:2, 13; 3:7-8) og ryktet om ham blir spredt vidt omkring (jf. 1:28, 45). Ifølge Markus førte dette til at Jesus måtte trekke seg vekk fra byene og holde seg på mer øde og ensomme steder (jf. 1:38, 45).
Konflikt
Jesus er populær blant folket, men i stadig konflikt med fariseerne og de skriftlærde. Første gang det nevnes, er i forbindelse med at Jesus tilgir synd. Da blir han anklaget for blasfemi av de skriftlærde (2:7).
Andre forhold som skaper konflikt, er at Jesus spiser sammen med tollere og syndere, at hans disipler ikke faster (2:13ff) og at han på sabbaten gjør ting som fariseerne og de skriftlærde mener er forbudt (2:23–3:6).
I disse første konfrontasjonene med de religiøse autoritetene aner vi kimen til den motstanden Jesus etter hvert skulle møte. Det legges tidlig planer om å få ryddet ham av veien (3:6).
Det andre underavsnittet i hoveddel I (3:13–6:6) begynner med at Jesus samler sine disipler omkring seg og utvelger tolv som «skulle være med ham», og som han kunne sende ut «for å forkynne og ha makt til å drive ut de onde åndene» (3:14–15). Disse utgjør kjernen blant dem som var positivt innstilt til Jesus.
I dette avsnittet blir nemlig frontene stadig klarere: Markus forteller at Jesus stadig samlet store folkemengder om seg (jf. 4:1; 5:21), men de kritiske og avvisende reaksjonene ble hyppigere – og kom fra flere hold. Jesu nærmeste slektninger mente at han var «gått fra forstanden» (3:21) og de skriftlærde beskyldte ham for å være besatt av Beelsebul og å drive ut de onde åndene ved hans hjelp (3:22). Også i sin barndomsby Nasaret blir han avvist med vantro (6:1-6).
Markus beretter at flokken av disipler etter hvert ble gjenstand for spesiell undervisning. Det de ikke forstod av Jesu forkynnelse, forklarte han for dem når de var alene (jf. 4:10ff, 34). Sentralt i denne sammenhengen er lignelseskapitlet (4:1-34), der lignelsen om såmannen og de ulike slags åkerland tjener til å forklare hvordan Jesu budskap ble tatt imot på ulike vis.
Lidelse og etterfølgelse
Markus 8:27-30 markerer et viktig skille i fremstillingen. Her lyder for første gang den fulltonende bekjennelsen fra disiplene, representert ved Peter: «Du er Messias» (8:29). Og fra da av begynner Jesus å tale om sin lidelse og død. Markus gjengir tre lidelsesforutsigelser (8:31; 9:31; 10:33–34) og angir dermed det ene hovedtemaet i den andre hoveddelen, et tema som er nøye knyttet til Jesu vandring opp mot Jerusalem (jf. 10:32-34).
Et annet viktig tema i denne hoveddelen er etterfølgelse og disippelskap (jf. den hyppige bruken av verbet «følge»: 8:34; 9:38; 10:21, 28, 32, 52). Dette temaet anslås umiddelbart etter den første lidelsesforutsigelsen:
Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. Mark 8:34
Her klargjøres betingelsene for å være en disippel, og størsteparten av Jesusordene i dette avsnittet har nettopp karakter av å være disippelundervisning. Betegnende er Markus’ bemerkning om at Jesus prøvde å holde skjult at han var i Galilea «for han var opptatt med å undervise disiplene sine» (9:31).
Jesus i Jerusalem
Det femte underavsnittet (11:1-13:37) beretter om Jesu møte med Jerusalem og med folkets ledere. Først berettes det om Jesu messianske inntog i byen (11:1-11) og hans profetiske demonstrasjon i templet («tempelrensingen»; 11:15-17). Umiddelbart etter dette forteller Markus at overprestene og de skriftlærde «prøvde å finne ut hvordan de kunne få tatt livet av ham. For de var redd ham fordi folket var overveldet av hans lære» (11:18).
Det sjette og siste underavsnittet (14:1-16:8) omhandler det vi kaller lidelseshistorien, som blant annet handler om Jesu siste måltid med disiplene, arrestasjonen i Getsemane, forhøret for Det høye råd og for Pilatus. Så følger omtalen av Jesu korsfestelse, død og begravelse – og til slutt beretningen om den tomme grav og englebudskapet om at Jesus er stått opp fra de døde.
Teologisk særpreg
På bakgrunn av det lille risset av evangeliets innhold som er gitt ovenfor, er det naturlig å peke på to temaer som fremstår som avgjørende for Markus.
For det første: Kristologien (læren om hvem Jesus er).
Som vi allerede har antydet, bæres hele fortellingen av spørsmålet «Hvem er Jesus?» Leseren får, som nevnt, svaret allerede i overskriften, men personene vi møter i fortellingen, vet det ikke. Derfor spør de: «Hva er dette?» (1:27). Også disiplene får snart grunn til å spørre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham» (4:41). Og folket i Nasaret som hører hans forkynnelse, spør undrende: «Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria …?» (6:3).
Jesus vekker hele veien undring – og gir grobunn for spekulasjon: Noen mener at han var Elia, andre en profet, andre igjen at han er døperen Johannes, oppstått fra de døde (6:14-16; 8:28).
Allerede i starten av evangeliet sier himmelrøsten hvem Jesus er:
Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede. Mark 1:11
Denne informasjon blir imidlertid ikke gitt til andre enn Jesus selv. Og selv om de onde åndene vet at han er Guds Sønn, tillater ikke Jesus at de gjør det kjent (jf. 1:24-25, 34; 3:11-12).
Det avgjørende vendepunktet i beretningen er, som allerede nevnt, 8:27-30. Der bekjenner Peter, på vegne av disiplene, for første gang hvem Jesus er: «Du er Messias».
Overraskende nok forbyr Jesus disiplene å fortelle dette til andre. Det gis ingen forklaring i teksten, men det er sannsynlig at Jesus ønsket å hindre at hans gjerning ble misforstått. Mange hadde nok en forestilling om at Messias skulle være en frigjører, også på det sosiale og politiske området. Tanken på en lidende Messias var fremmed – også for disiplene.
Da Jesus begynte å tale om sin lidelse og død, forsøkte Peter å få ham på andre tanker. Men Jesus avviste dette i sterke ordelag (8:31–33). For ham var det ikke noen vei utenom lidelse og død.
I tilknytning til lidelseshistorien blir Jesu identitet også kunngjort for hans motstandere. I forhøret for Det høye råd svarer Jesus bekreftende på at han er «Messias, Sønn av den velsignede» (14:61-62), men han blir ikke forstått og anklages i stedet for blasfemi.
Avgjørende for spørsmålet om Jesu identitet, er hans død på korset. Ved den anledningen lyder den fulltonende bekjennelsen fra en romersk offiser:
Sannelig, denne mannen var Guds Sønn! Mark 15:39
Bare på bakgrunn av Jesu død kan man fullt ut forstå hvem Jesus er. Dermed er vi over i neste punkt.
Det andre Markus vil formidle til sine lesere, er betydningen av korset.
I sentrum for fortellingen og som dens litterære høydepunkt står nemlig Jesu lidelse og død. Ikke uten grunn er Markusevangeliet blitt karakterisert som «en lidelseshistorie med utførlig innledning». Den sentrale rollen Jesu lidelse og død spiller, fremgår ikke bare ved den store plass lidelseshistorien får, men også ved at Markus gang på gang peker frem mot Jesu lidelse og død – særlig i de tre lidelsesforutsigelsene.
Disse tekstene understreker to ulike aspekter ved Jesu skjebne. På den ene siden er den et resultat av de religiøse ledernes motstand mot Jesus. På den andre siden er den et uttrykk for at Jesus handler i overensstemmelse med Guds plan og vilje: Menneskesønnen må lide og dø. I det siste perspektivet er det imidlertid ikke bare tale om død, men også om oppstandelse (jf. 8:31; 9:31; 10:34).
Den vekten Markus legger på Jesu lidelse og død, kan forstås som en refleks av Jesu ord om at Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, «men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (10:45).
Jesu død – sett i lys av oppstandelsen – er med andre ord selve nøkkelen til forståelsen av hvem Jesus er. Det er nok ikke tilfeldig at det i engelens budskap ved den tomme graven heter at det er «Jesus fra Nasaret, den korsfestede» som er stått opp (16:6).
Markusevangeliet er altså en fremstilling av det gode budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, Guds Sønn.
