Vi kommer ikke unna at vi i Norge har mange kristne høytidsdager hvis primære funksjon er å gi oss noen ekstra fridager. Så også med Kristi Himmelfart. Denne dagen er i tillegg i den velsignede posisjon at den alltid kommer på en torsdag, noe som gjør at vi nordmenn også gjør krav på fredagen fri. Jeg blir egentlig ikke helt enig med meg selv om hvorvidt man kan kalle denne dagen for en glemt høytidsdag. Pinsen er jo det. Selv om folk vet at det heter pinse og ser frem til også den langhelgen, så viser jo avisene oss hvert år at folk rett og slett ikke vet hvorfor vi feirer pinse. Med Kristi Himmelfart er det jo en del lettere, for her ligger det ganske enkelt i navnet på dagen hva det er vi feirer. Eller hvorfor vi har fri. Det kommer an på hvordan du ser på det.
Men for den kristne kirke da, hvorfor er denne dagen så viktig? Det henger sammen med at dagen på mange måter er avslutningen på Jesu jordiske virke. Opprinnelig kan det tyde på at Kristi Himmelfart ikke ble feiret som en egen høytid, men ble regnet som en del av pinsefesten. Fra 300-tallet fikk høytidsdagen sin egen plass i den liturgiske kalender.
Vi kan lese om hendelsen i Apostlenes gjerninger:
Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» Apg 1:8-11
Kristi Himmelfart er en viktig dag, fordi det er nå det på mange måter begynner for den kristne kirke. Apostlene har vandret sammen med Jesus lenge, og nå er de rett og slett på egenhånd. De har fått misjonsbefalingen og snart skal de få Ånden. Nå står de på terskelen til det store oppdraget som det er å bringe evangeliet ut til hele verden.
Når jeg sier at de var på egenhånd så er forresten det ikke helt sant. I dogmatikken har man tradisjonelt snakket om noe som kalles for Jesu yppersteprestelige embede. Altså den tjenesten Jesus har som yppersteprestens tjeneste var et speilbilde av. Presten ba for folket og ofret på dets vegne. Nå har Jesus ofret seg for hele verden en gang for alle. Med himmelfarten fortsetter Kristi yppersteprestelige gjerning i himmelen – Han ber stadig for sin kirke for Faderens ansikt.
Dette er et godt ord til en kirke som skulle gå mange vanskelige århundrer i møte. Gjennom harde tider med motgang og forfølgelse bærer vi alle med oss, så som kristne til alle tider har gjort, at Jesus er i himmelen hvor han ber for sin kirke og er Herre over sin kirke.
Himmelfarten bærer også med seg et annet perspektiv: Jesus Kristus skal komme igjen. I herlighet for å dømme levende og døde, slik vi har det i trosbekjennelsen. Slik han steg opp skal han også komme igjen, for å hente sine til seg og holde dom over verden. Dette er kirkens evige håp, og de troendes trøst til alle tider.
