I de fleste kirker i Norge i dag er disse ordene en del av søndagens prekentekst:
«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» - Jesus i Matt 16:24
Dette er ekstremt. Ekstremt lite politisk korrekt. Og samtidig er det ekstremt aktuelt. For akkurat denne måneden blir Pride markert i mange norske byer. Under Oslopride vil hovedslagordet være: «Vær den du er. Elsk den du vil». Ved første øyekast ser det ut til at dette slagordet står i en diametral motsetning til Jesu ord om selvfornektelse og å ta opp sitt kors. For vår tids store mantra er at vi må gjøre det vi vil, så lenge det ikke skader andre. Det handler om sex, men også like mye om utdanningsvalg, jobbkarriere og hvordan vi bruker pengene. Hvis jeg har lyst, har jeg lov. Ja, jeg vil faktisk hevde at vår tids mantra er at hvis jeg har lyst så har jeg ikke bare lov. Då bør jeg gjøre det. Ja, jeg MÅ faktisk gjøre det. Mens Kants kategoriske imperativ bygget på tanken om at begrunnelsen for enhver handling skulle kunne gjøres til en allmenngyldig lov, er vår tids emosjonelle imperativ drevet av at jeg må følge mine drømmer og lyster. Hvis ikke er jeg ikke sann mot meg selv.
Mitt poeng med denne teksten er på ingen måte at vi skal havne i en anti-emosjonell grøft der enhver form for selvinnsikt blir latterliggjort. Jesu poeng er ikke at mennesker skal slutte å være mennesker. Nei, Guds sønn ble jo selv et menneske, med både sult og søvnbehov. Så våre følelser, opplevelser og preferanser er absolutt noe vi skal ta på alvor som mennesker. Men det Jesu ord i Matt 16 minner oss om er at livet har et annet og større navigeringspunkt enn min selvinnsikt og mine ønsker. I 2.Kor 10:4-5 understreker Paulus noe av det samme. Hans poeng er at tankene må tas til fange under lydigheten mot Kristus. Jesus gir et rammeverk for livet, for tankene og for erfaringene mine. Og dette rammeverket understreker at for ethvert menneske er en del av det å følge Jesus at jeg også må si nei til meg selv.
Hva er det å fornekte seg selv?
Å fornekte seg selv handler om å sette noe annet fremfor mine egne interesser og preferanser. Her kan det være nyttig å tenke på at Jesu todelte kall til oss er å elske Gud og vår neste. Det å elske min neste kan bli litt stort og svevende, og det kan derfor være nyttig at vi husker på at min neste fremfor alt er de medmenneskene jeg er satt i en relasjon til. Det kan handle om mine kollegaer, min sjef, min familie, mine venner, naboer, de som er en del av det samme menighetsfellesskapet som meg o.s.v. Kallet til nestekjærlighet er et relasjonelt kall. Og det er i dette lyset vi også kan forstå selvfornektelsen. Selvfornektelse er ikke selvpining. Det handler ikke om at jeg sitter på et rom for meg selv og trykker meg selv ned i dritten. Nei, det er noe ganske praktisk og livsnært i hverdagen. Det handler om at jeg skal lytte til hva min neste trenger, og la det få være retningsgivende for mitt liv og mine valg i dag. For det andre, i det at mitt kall blir knyttet til å elske Gud, forstår jeg også at selvfornektelse er å høre på og følge Guds bud, ikke mine egne kjøreregler (Joh 14:15). Det viktigste er faktisk ikke hva jeg vil. Hvis min vilje går mot Guds vilje slik den er åpenbart i Bibelen, må jeg si nei til meg selv. Dette gjelder på alle livets områder.
Kors og skjødesynder
Det neste Jesus understreker er at å følge han handler om at vi skal bære vårt kors. Det er ikke Jesu kors jeg eller du skal bære. Det har han tatt seg av. Så jeg skal ikke sone mine synder, det har Jesus allerede gjort. Men, ethvert menneske har ulike utfordringer som følge av troen på Jesus. Vi har alle våre kamper, der noens kamper iallefall ytre sett kan se tøffere ut enn for andre. Noen blir også denne måneden drept fordi de tror på Jesus. Andre blir kastet i fengsel og torturert. Noen blir hengt ut i media og lokalsamfunnet. Andre må kjempe mot sin kjærlighet til penger eller status. Noen må leve i sølibat, mens andre må streve mot sin stadige dragning til å bare tenke på seg selv.
Alle har sine kors og utfordringer. Hvis du regner deg som en kristen og tenker at dette ikke gjelder deg, så har du nok ikke i tilstrekkelig grad har tatt inn over deg disse ordene fra Jesus der han kaller til selvfornektelse.
Det kan være lett å snakke om synder som angår andre. For eksempel ved å bare applisere denne teksten inn mot Pride-ideologien hvis jeg ikke selv strever med homofile følelser. Men på samme måten som kallet til selvfornektelse er svært aktuelt med tanke på Pride-ideologien, er den like aktuell for hele livet. Ditt kall er fremfor alt knyttet til å si nei til de syndene som angår deg. Uttrykket «skjødesynd» har tidligere blitt brukt om synder som vi kjeler med. Vi har de i vårt skjød, eller på fanget vårt, som vi gjerne sier i dag. Og slik vi vil holde rundt og kose med et spedbarn eller en katt på fanget, vil vi ofte gjerne beholde disse syndene trygt inntil oss, gjerne skjult fra omverdenen. Det er lett å kjempe mot det som er langt borte. Men for deg er det vel så viktig å kjempe mot det som er nært. Mot de syndene som sitter på fanget ditt.
Selvopptatt selvfornektelse
Selvfornektelse kan være et ord som lett assosieres med et annet ord som er ganske populært i vår tid. Det er selvdisiplin. Vi vil vel alle ha bedre selvdisiplin i livet, på det ene eller andre området. Og dette er bra. Ja, fra et kristent perspektiv er selvbeherskelse en av Åndens frukter (Gal 5:23).
Samtidig har jeg merket meg at det av og til kan virke som om noen av de som utstråler aller mest selvdisiplin er de mest selvopptatte! For, hvis all energi og tankevirksomhet går med på å se innover og disiplinere livet mitt, ja, da blir det lett slik at jeg blir mer og mer opptatt av meg selv. Men det er her Jesu kall til selvfornektelse peker i en radikalt annen retning. Selvfornektelsen er et nei til meg, og et ja til Jesus. Verset i Matt 16 begynte og sluttet med kallet til å følge Jesus. Dette er selvfornektelsens rammeverk i en kristens liv.
Dette er avgjørende. I kampen mot synd i ditt liv skal du ikke bare se på deg selv. Tvert i mot så ligger redningen i at jeg skal få følge Jesus. I at jeg skal få si ja til han. Jeg skal få si nei til meg selv og min egen håpløshet, og få si ja til han, han som tilgir og som er mitt håp. Derfor, til enhver tid, om det er midt i juni måned eller den 24.desember så skal jeg få løfte blikket mitt mot Jesus og tenke at det er han jeg følger. Vi hører i lag. Han har kjøpt meg med sitt blod. Han har kalt meg ved sin Ånd og gjort meg til sin. Vi er ett, og nå følger jeg han. Jeg skal få gå mot meg selv og mot strømmen. Men heldigvis så får jeg gå der med Jesus, han som vet veien hjem. Jeg følger Jesus, fordi han har funnet meg og helt ufortjent tilgitt meg alle mine synder. Jeg følger han, fordi han vet best. Jeg følger han, fordi han er den som kan redde meg fra meg selv.
