Nyere arkeologiske utgravninger av søppelhaugene rundt gamle israelske landsbyer har avslørt mye om kostholdet til menneskene vi leser om i Bibelen. I tillegg til at mange slet med magetrøbbel på grunn av orm og amøber, har man oppdaget at kjøtt var en sjeldenhet. Det er kanskje ikke det inntrykket man får av å lese i Bibelen, for der står det mye om slakting og spising. Men selv om det finnes mange regler og forskrifter for slakting, betyr ikke det at kjøtt var daglig kost. Kjøtt og fet mat var unntak snarere enn regel.
For oss kjøttspisende nordmenn er både kjøtt og fett så integrert i kostholdet at de fleste av oss skjærer bort og kaster fettranden. Vi trenger det ikke og liker det ikke. Slik var det ikke i bibelsk tid. Der er fettet det beste og mest næringsrike av all mat. Og dette reflekteres mange steder i Bibelen. Jeg vil derfor gi et lite innblikk i noen hovedtrekk ved Bibelens tale om fett.
Fett og velsignelse
I Bibelen er fettet i svært høy grad knyttet til velsignelse. Når Jakob lurer til seg velsignelsen fra Isak, kan vi blant annet lese følgende:
Gud gi deg av himmelens dugg og jordens fruktbarhet (jordens fett) – korn og most i overflod! (1 Mos 27,28)
Overflod og velstand handler om regn og fruktbar jord. Vi kjenner igjen dette fra vårt eget språk, for vi kan også snakke om fet og næringsrik jord.
En annen interessant bruk av ordet «fett» finner vi i tekster som blant annet Sal 147:
Pris Herren, Jerusalem! Lov din Gud, Sion! For han har gjort dine portbommer sterke, og han har velsignet dine barn inne hos deg. Han er den som gir dine grenser fred. Han metter deg med den beste hvete. (Sal 147,12-14)
I denne teksten er uttrykksmåten «den beste hvete» en oversettelse av det hebraiske uttrykket «hvetens fett». I 5 Mos 32,14 brukes uttrykket nyrefettet av hveten», trolig for virkelig å understreke den høye kvaliteten. Og når det f.eks. i 4 Mos 18,29-32 står at den beste delen av offergaven skal gis til Herren, står det ordrett «dens fett». Ordet fett brukes med andre ord til å si noe om god kvalitet. Fettet er det beste.
Dette er nok grunnen til at Bibelens offerforskrifter så tydelig taler om at fetter tilhører Herren:
Og presten skal brenne det på alteret. Det er ildoffermat til velbehagelig duft. Alt fettet hører Herren til. (3 Mos 3,16)
Dette utsagnet er hentet fra forskriften om fredsofferet. Det var et offer alle fikk spise av – både presten og den som ofret. I tillegg skulle de beste delene av dyret brennes på alteret for Herren, et fint uttrykk for måltidsfellesskap. Gang på gang ser vi fra offerforskriftene at fettet skal brennes og være for Herren. Derfor står det også at Elis sønner «hånte Herrens offer» da de forsynte seg av fettet selv, i stedet for å brenne det på alteret (1 Sam 2,12-17).
Det å få spise fett innebærer derfor å ha del i Guds velsignelse – å få det beste Gud har å gi. Derfor synger David slik om sin lengsel etter fellesskap med Gud:
1 En salme av David, da han var i Juda ørken. 2 Gud! Du er min Gud! Tidlig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg i et tørt og uttørket land, hvor det ikke er vann. 3 Slik har jeg skuet deg i helligdommen, da jeg så din makt og din herlighet. 4 For din miskunnhet er bedre enn livet. Mine lepper priser deg. 5 Slik vil jeg love deg hele mitt liv, i ditt navn vil jeg oppløfte mine hender. 6 Min sjel skal bli mettet som med fete retter. Med jublende lepper skal min munn lovprise deg. 7 Når jeg kommer deg i hu på mitt leie, tenker jeg på deg gjennom nattevaktene. 8 For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg. 9 Min sjel henger fast ved deg, din høyre hånd holder meg oppe. (Sal 63,1-9)
Det å være i Guds hellighet, i Guds nærhet, innebærer å «bli mettet som med fete retter». Bare Gud kan mette vår hunger – og det gjør han med den aller beste maten. Det er et vakkert bilde på hvordan Gud gir alt godt.
Fett og forbannelse
Bibelen har også advarsler knyttet til ordet «fett». Det er fordi fett og det å være fet kan føre til at man blir glemsom og avviser Herren. I Sal 17,10 leser vi om det fete hjertet til de ugudelige:
De lukker sitt forherdede hjerte, de taler hovmodig med sin munn. (Sal 17,10)
På hebraisk står det at de «lukker sitt fete hjerte». Hjertet er dekket med fett og dermed uten omsorg og kjærlighet. Det er blitt dekket av et isolerende og bedøvende fettlag som gjør det ufølsomt overfor andres lidelse og smerte.
Et annet sted som sier noe av det samme, er hentet fra Moses’ avskjedssang, hvor han synger profetisk om Israels framtid.
13 Han lot ham fare fram over jordens høyder. Han åt markens grøde. Han lot ham suge honning av klippen og olje av det hardeste fjell. 14 Han ga ham rømme av kyr og melk av sauer og fett av lam og av værer fra Basan og av bukker, og hvetens feteste marg. Druers blod drakk du, skummende vin. 15 Da ble Jesurun fet og spente bakut – du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe. (5 Mos 32,13-15)
Israel, eller Jesurun som folket kalles her, har fått alt godt av Herren. Og det er ikke måte på hvor mye godt og saftig fett vi finner i denne teksten. Det er rømme, fett, marg og skummende vin. Det er bare velstand og overflod. Men midt i dette har folket glemt Gud og opphøyer seg selv.
Det er en alvorlig påminnelse om at selv Guds beste velsignelser kan bli til en forbannelse. Vi har en Gud som er uendelig god og gir oss alle ting. Samtidig er vi svake og har så lett for å glemme Gud, han som gir og viser oss omsorg. Å leve i denne spenningen er helt sentral i det kristne livet. Vi kalles til daglig å vende oss bort fra vår egen lyst til overflod, og til å stole på Herren alene og legge alle ting på ham (Sal 37,5). Ikke minst kommer dette tydelig til uttrykk i fastetiden
Fett og framtidshåp
Bibelens tale om fett knyttes også til framtidshåpet og frelsestiden. For det skal komme en dag da vi skal få sitte til bords i Guds fullendte rike og motta hans himmelske velsignelser – og få spise av de fete rettene han da vil servere. En av de virkelig vakre tekstene om denne frelsestiden finner vi i Jes 25,6-9, og løftet om Herrens festmåltid som skal være for alle folkeslag. Der spiller fettet en sentral rolle:
6 Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjellet gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin – med fete, margfulle retter og med klaret, gammel vin. 7 På dette fjellet skal han tilintetgjøre det sløret som tilslører alle folkene, og det dekket som dekker alle hedningefolkene. 8 Han skal oppsluke døden for evig. Og Herren Herren skal tørke tårene av alle ansikter. Sitt folks vanære skal han ta bort fra hele jorden. For Herren har talt. 9 På den tiden skal de si: Se, der er vår Gud, ham som vi ventet på, at han skulle frelse oss. Dette er Herren som vi ventet på. La oss fryde og glede oss i hans frelse. (Jes 25,6-9)
