Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1.Joh 1:9
Begrunnelsen for at Gud ”forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet”, ligger i hovedsetningen og ikke i vilkårsetningen: Han er trofast og rettferdig så (som en følge av dette) han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet om/når vi bekjenner våre synder (for Han).
Eller = Dersom vi bekjenner våre synder, tilgir han oss syndene fordi han er trofast og rettferdig.
Eller = Fordi han er trofast og rettferdig, tilgir han oss syndene om/når vi bekjenner dem.
Det er her tale om noe Han er og derfor gir, ikke noe vi er eller betingelser vi skal oppfylle for å oppnå tilgivelse hos Gud. Det er nemlig fordi han er trofast mot (vedstår seg) alle sine løfter i Kristus Jesus og er rettferdig så han ikke krever ny betaling for den syneskylden som allerede er betalt ved Jesu sonoffer og kvittert for ved hans oppstandelse, nettopp derfor kan han tilgi oss alle våre synder – både de vi er oss bevisst og de som er skjult for oss, her er dekning for alt i Jesus.
Når vi da bekjenner vår synder for Ham (ordet ”bekjenne” betyr på den greske grunnteksten ”å si det samme som”, her: si det samme som Guds Ord sier om våre synder, gi Gud/Guds Ord rett, kalle syndene med samme navn som Guds Ord bruker) – da skal vi vite at vi kommer fram for nådens trone og møtes med tilgivelse og frikjennelse av Gud fordi Gud er trofast og rettferdig så han lar Jesus hele tiden gjelde i vårt sted. 1.Joh 2:1-2;
Derfor kan jeg med frimodighet bekjenne (vedstå meg) mine synder og nevne dem på navn for nettopp da trer jeg fram for nådens trone der jeg aldri blir avvist eller gjort til skamme, men får miskunn (blir behandlet ut fra det Jesus i sin kjærlighet til meg har fortjent i mitt sted, ikke ut fra det jeg selv har fortjent) og får nåde til hjelp i rette tid (får for intet det jeg trenger når jeg trenger det) Hebr. 4:15-16.
Dette kommer klarere fram på den greske grunnteksten som benytter to ulike konjuksjoner for å innlede en vilkårssetning – ei og ean.
Begge disse oversettes med betingelseskonjuksjonen ”dersom” på norsk. Når en vilkårssetning innledes med ei, så ligger årsaken til det som følger i denne vilkårssetningen.
For eksempel: Dersom (ei) noen har tent lampen (= fordi noen har tent lampen), ser du at det lyser inne.
Men når en vilkårssetning derimot innledes med ean, da ligger begrunnelsen for det som følger i hovedsetningen og ikke i betingelsessetningen.
I eksemplet ovenfor ville det da bety: Dersom (ean) du ser at det lyser inne, har noen tent lampen (= årsaken til at det lyser).
I 1.Joh 1:9 er det nettopp ean som er brukt og ikke ei, når det står: Dersom vi bekjenner våre synder… Dermed er det helt tydelig og klart både språklig og saklig at betingelsen for syndstilgivelsen ikke ligger i min bekjennelse av synd, men i dette at han er trofast og rettferdig.
Gud være lovet – halleluja!
