Når jeg ser din himmel,
et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske
– at du husker på det,
et menneskebarn
– at du tar deg av det?
Salme 8:4-5
Hva er da et menneske?
Ofte når jeg går ute om kvelden og det er skyfritt, kikker jeg opp og ser på stjernene. Nesten hver gang kommer disse ordene til meg og jeg siterer dem for meg selv: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der. Hva er da et menneske?» Det blir nærmest en bekjennelse for meg. Disse ordene sier mye om hvem mennesket er, og hvem Gud er.
I et endeløst univers av stjerner og planeter; hvorfor skulle den Allmektige se til deg? Du som for det første bare er et menneske, én av mange skapninger Gud har gjort. Og for det andre bare ett av veldig mange mennesker. Og for det tredje bare én av mange kristne. Hvorfor skulle Gud, han som skapte himmel og jord, se til deg?
Undrer du deg over denne sannheten, at han faktisk gjør det? Vi inviteres sammen med salmisten til å undre oss over hvor uvirkelig det er at Gud som er den fjerne og opphøyde skaper, kommer nær og ser til oss og tar seg av oss. Men undringen blir til en beundring. «Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!» leser vi i det først og siste verset av salmen. Kan du la din undring bli en beundring av Gud og tilbedelse av ham som både er den opphøyde og nære Gud?
De to skapelsesberetningene: den opphøyde og nære Gud
Vi skal se litt mer på denne dobbeltheten vi så vidt har vært innom: Den opphøyde og den nære Gud.
I 1 Mos 1 og 2 finner vi to litt forskjellige beretninger om skapelsen. Vi kan si at de har to forskjellige perspektiver på skapelsen. Gudsbildet og bildet av mennesket ser ulikt ut, mellom de to.
I den første skapelsesberetningen er Gud en god, allmektig skaper som skaper av intet. Skapelsen skjer ved hans ord. Når Gud handler brukes ord som «skape», «gjøre» og «si». «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» (1:1). «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!» (1:31a).
Hver dag innledes med: «Gud sa», «Gud sa» og «Gud sa» og det skjer! Det er snakk om Gud som står utenfor tid og rom som skaper hele universet. Navnet som brukes på Gud og som i våre bibler er oversatt «Gud» er egentlig «Elohim», «den allmektige». Gud fremstår som stor og opphøyd.
Mennesket skapes i Guds bilde og før skapelsen av mennesket må Gud diskutere planen i sitt himmelske råd. Samtidig blir mennesket veldig lite og bare en del av mangfoldet i skaperverket. Mennesket blir skapt på samme dag som dyrene og er på sett og vis «bare» en del av skaperverket. Mennesket fremstår som lite. Det er et kosmologisk perspektiv og et utenfraperspektiv. Gud er opphøyd, og mennesket er på en måte ubetydelig i det store mangfoldet av skapninger.
I 1 Mos 2 derimot, kommer Gud nærmere, vi zoomer inn på skapelsen av mennesket og menneskets opphøyde stilling i skaperverket. Her brukes gudsnavnet, «Elohim Jahve», i våre bibler oversatt som «Gud Herren». Det er dette navnet som er paktsnavnet og som Gud bruker i relasjon til oss mennesker. Gud blir nær bare ved bruken av paktsnavnet, Elohim Jahve, ihvertfall for en israelitt som leste dette.
Når Gud handler brukes ord som «formet mennesket» og «blåste liv», Gud «plantet en hage» og «bygde en kvinne til mannen.» Gud fremstår nærmest som en håndverker. Noen har sagt det slik at «Gud blir skitten på hendene». Han vandrer omkring i hagen sammen med oss. Gud kommer nær og blåser liv gjennom nesa vår. Stort nærmere kan vel ikke Gud komme, når Guds egen ånde blåses inn i oss, til liv for oss.
Mennesket får et oppdrag om å dyrke og verne hagen, dessuten regnes mennesket som ansvarlig og får tillatelse til å spise av alle trær, men skal holde seg unna det ene treet til kunnskap om godt og ondt. Mennesket finner ikke sin like blant dyrene og trenger et annet menneske for å ikke være alene. Gud kommer nærmere og likner oss, og mennesket får en opphøyet stilling i skaperverket.
Motsetningsfylte gudsbilder?
Noen innvender, med bakgrunn i forskjellene mellom de to skapelsesberetningene, at én forfatter har skrevet den første, mens en annen har skrevet den andre, og så har en tredje person vært redaktør og samlet de to beretningene sammen. Det presenteres jo to totalt forskjellige gudsbilder for oss i de to tekstene.
For en stund tilbake leste jeg en kommentar i Vårt land av Åste Dokka hvor hun skrev om gudsbilder. Spørsmålet hun stiller seg er dette: «Er den buldrende og hellige Gud en sannere Gud enn den humane og fornuftige?». Vi kan stille oss spørsmålet: «er den opphøyde Skaperen sannere enn den nære Gud?». Både jeg og Dokka svarer nei på spørsmålet. Begge de to gudsbildene er sanne. Men våre veier deles i måten vi begrunner svaret på.
Dokka mener at Bibelen presenterer masse forskjellige gudsbilder fordi Gud har handlet med forskjellige folk til forskjellige tider i forskjellige kulturer. Konklusjonen blir dermed at Gud er større enn alle gudsbilder og at ingen gudsbilder beskriver Gud perfekt. Hun sier også at ingen gudsbilder er sannere enn andre. Hun sier rett ut: «Ingen av oss har mer rett enn den andre, men alle har fanget noe.» Gud opptrer bare forskjellig ovenfor forskjellige mennesker til forskjellige tider. Den sanne Gud er alltid større og skjuler seg bak alle våre gudsbilder. Hun påstår at for å finne ut hvem Gud er må vi se på hele tilværelsen slik den utspiller seg. Alt det som skjer i hele vide verden er det materialet vi har å fortolke for å finne ut hvem Gud er.
Selv om hun har noen gode poenger mener jeg likevel at hun har misforstått noe viktig. For det første: Bibelen er ikke bare vitnesbyrd om hvordan Gud har åpenbart seg for ulike mennesker til ulike tider og steder, men Bibelen er selve åpenbaringen fra Gud. Det er her han åpenbarer seg for oss i dag og det er slik vi finner ut hvem Gud er. Det betyr at, for det andre: De gudsbildene som presenteres i Bibelen er ikke bare motsetningsfylte gudsbilder som noen mennesker mener eller erfarer at beskriver Gud best, men de er utfyllende og henger nøye sammen fordi Gud selv ville at han skulle beskrives slik i Bibelen. Noen gudsbilder er altså sannere enn andre, for de er bibelske gudsbilder.
Foreningen og sammenhengen mellom gudsbildene
Til nå har vi sett på gudsbildene i på skaperplanet, men for å forstå hvordan disse gudsbildene henger sammen og forenes må vi bevege oss fra skapelsen til frelsen.
På frelsesplanet har vi en parallell til den opphøyde og nære Gud. Motsetningen står her mellom den opphøyde og hellige Gud som krever rettferdighet av oss, og den nære og nådige Gud som gir oss sin rettferdighet.
Motsetningen løses ved Jesus. Gudsbildene forenes i ett på Jesu kors. Jesus, han som er Gud, oppfylte der Guds egne krav til oss ved å leve det rettferdige livet og ved å dø for våre synders skyld. Både den hellige Gud som krever rettferdighet ved loven og soning for synd, og den nådige Gud som vil at alle mennesker skal bli frelst i evangeliet, får tilfredsstilt sin vilje i én og samme handling!
Det er nemlig ikke to guder, men én og hans vilje er også én. Kristus forener de to gudsbildene i korsfestelsen, ved at den opphøyde, hellige Gud forlater Jesus og lar sin vrede ramme ham, dette måtte skje for at Gud selv kan komme nær til oss. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», roper han fra korset. Det er bare fordi Jesus, Guds sønn, ble forlatt av Gud, at Gud kan komme nær. Det er bare i kraft av Jesu død på korset at Gud som er den opphøyde hellighet kan komme nær og gi oss nåde.
Salme 8: mennesket er lite, mennesket er opphøyd
Tilbake i Salme 8 finner vi akkurat den samme dobbeltheten som vi har sett på. Men her formuleres det i én og samme salme og i to påfølgende vers. I vers 5 får vi ser hvor små og ubegripelig det er at Gud skulle se til oss, vi som er én av mange. I vers 6 blir mennesket lovprist som den høyeste Guds skapning som står rett under Gud.
Vi ser først Guds opphøydhet og menneskets avmakt og ubetydelighet: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?»
Så ser vi menneskets opphøydhet og gudlikhet: «Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: småfe og storfe i samlet flokk, de ville dyrene på marken, fuglene under himmelen og fisken i havet, alt som ferdes på havets stier.» Begge perspektiver betoner to viktige sider ved tilværelsen på jorden.
Vi kan i hvert fall lære to ting av salmen. Den første handler om god sjelesorg, den andre handler om evangeliet.
God sjelesorg i Salme 8
Thor Fremmegård, bibelskolelærer på Fjellheim bibelskole, pleier ofte å si i sjelesorgstimene at «hovmod og selvforakt er to sider av samme sak. Og har man et usunt selvbilde vil man alltid svinge mellom hovmodet og selvforakten.» Jeg tror ikke bare de med usunt selvbilde svinger mellom hovmod og selvforakt, men alle mennesker. Jeg kjenner meg ihvertfall igjen.
Da tror jeg denne salmen setter perspektivet på plass. Du er bare et stakkarslig menneske, formet av støv, men du er også et … menneske! Et overmåte godt menneske, som Gud selv sier. Lest og forstått rett tror jeg disse to perspektivene utfyller hverandre og setter oss i stand til å vandre på veien, i stedet for å havne i enten hovmods-grøfta eller selvforakts-grøfta. Dette kan være god sjelesorg.
Evangeliet i Salme 8
Vi finner selve evangeliet i denne salmen. Gud som er hellig, fjern og opphøyd ser til oss syndige mennesker som krenker ham med tanker og ord, med det vi gjør og det vi forsømmer. Men han, den hellige og fjerne, har kommet nær. Han levde på jorda sammen med oss. Gud er blitt en av oss. Han døde for våre synder og åpnet med det muligheten for at han skulle kunne komme enda nærmere.
Som vi har sett på tidligere; ved hans død på korset forenes dobbeltheten av den fjerne og den nære Gud. Ved Guds forlatelse, dom og vrede over Jesus, kan vi nå komme fremfor Gud. Ikke bare det, men Gud kommer nær til oss. Når vi er kristne, bor han til og med i oss. Vi kan be med Paulus i Efeserne 3: «Må Kristus ved troen bo i våre hjerter og vi stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.» I tillegg vil jeg løfte fram en nydelig tekst fra Jes 57:15-16:
Så sier han som er høy og opphøyd,
han som troner evig,
Den hellige er hans navn:
I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.
For jeg fører ikke sak til evig tid
og er ikke harm for alltid.
Da ville ånden bli kraftløs for mitt ansikt,
livspusten som jeg har laget. Jes 57:15-16
Er det ikke fantastisk? Han som bor i det høye og hellige, han som skapte universet og står utenfor tid og rom. Han vil også bo hos deg, du som er knust og nedbøyd i ånden. Han vil bo hos deg som erkjenner at du «bare er et menneske» og som ser og bekjenner dine synder.
Og han vil gi deg liv. Han vil ikke være harm og en fjern dommer for alltid, nei for da ville jo livspusten, som han selv har laget og blåst inn i oss, bli kraftløs. «Han vil være nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd.» for å sitere Salme 34. (Sal 34:19).
Olaf Hillestad oppsummerer kontrasten og dobbeltheten mellom den fjerne/opphøyde og nære Gud i en sang:
Se universets Herre
I rommets kongehall,
Med stjerner i sin krone
Og kloder uten tall!
Men han er òg i støvet
Og kommer ganske nær,
Han ser vår ferd på jorden
Og husker hvem vi er.
Se han som tenner lyset
I rommets kirkesal,
Velsigner hele kosmos
Fra himlens katedral!
Men han ser òg i nåde
Til jordens lave krypt,
Han rekker sine hender
Mot oss som falt så dypt.
Se han som skaper livet
I rommets dunkle skjød,
Som hersker over altet
Og over liv og død!
Men han bor òg i hjertet
Hos sine barn på jord,
Han skaper liv av døde
Og frelser den som tror.
(Olaf Hillestad 1964, sangboken 121 [min utheving])
Og med dette kan vi avslutte sammen med salmisten i lovprisning og takksigelse til ham som har skapt oss og frelst oss: «Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!»
