Det greske navnet til 2. Mosebok er «exodus». Det er sammensatt av ordene «ut» og «vei». Og nettopp det er hva boken handler om – Israels vei ut av Egypt. Men det viser seg fort at det også handler om å få Egypt ut av Israel.
Israel ut av Egypt (2. Mos 1-19)
Vi kan enkelt dele boken i to hoveddeler. Kapittel 1-18 handler om hvordan Gud får Israel ut av Egypt. Det er noe Gud gjør med stor kraft og velde. Bokens andre del, kapittel 19-40, handler mest om hvordan Gud begynner arbeidet med å få Egypt ut av Israel. Det er en atskillig verre oppgave, noe som ikke bare preger 2. Mosebok, men egentlig resten av Det gamle testamentet.
2. Mosebok begynner med å ramse opp navnene på Jakobs familie som flyttet til Egypt. I den første tiden lever de under gode vilkår, men etter en tid kommer det en ny konge i Egypt:
Da kom det en ny konge over Egypt, og han kjente ikke til Josef. 2. Mos 1:8
Det blir et vendepunkt i historien, for Israel blir nå gjort til slaver i Egypt. Denne opplysningen tidlig i boken er for øvrig et viktig utgangspunkt når man skal forsøke å si noe om den historiske holdbarheten til boken som sådan. Det er ikke hensikten at denne artikkelen skal behandle dette inngående, men det lar seg gjøre å plassere denne begivenheten nokså naturlig sammen med andre opplysninger vi har om denne perioden i Egypts historie.
Egypt ble en periode styrt av et semittisk folkeslag som kom utenfra og underla seg landet. Etter en tid gjenvant egypterne kontrollen. Dette kan forklare hvordan Josef, en semitt, kunne få en så viktig posisjon i riket og det kan forklare hvordan det er mulig at en ny konge er fullstendig uvitende om Josef og hvem israelittene er. Samtidig er dette en stor og omfattende historisk diskusjon og det er mange løse tråder. Dessuten er det heller ingen avsluttet debatt og stadig gjøres det nye oppdagelser.
Men den nye situasjonen fører iallfall til at israelittene gjøres til slaver. Og det er mot dette bakteppet at Moses blir født og siden kalt av Gud. Og i den forbindelse skal vi merke oss en viktig tekst i 2. Mos 6:
2 Og Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren. 3 Jeg åpenbarte meg for Abraham, Isak og Jakob som Gud Den Allmektige. Men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem. 4 Jeg opprettet min pakt med dem og lovte å gi dem Kana’ans land, det landet de bodde i som fremmede. 5 Nå har jeg hørt hvordan Israels barn sukker over at egypterne gjør dem til treller, og jeg har kommet min pakt i hu. 2. Mos 6:2-5
Her kan vi nevne flere ting, men legg særlig merke til to. For det første åpenbarer Gud seg under et nytt navn når han nå skal utfri Israel. Navnet Herren, JHVH, betyr trolig noe i retning av «han er» og sier noe viktig om Gud. Han er konstant, han er alltid nåtid og han er den aktivt handlende. JHVH er paktens Gud, relasjonens Gud. Han er den Gud som er interessert i å være nær sitt folk og han er den Gud som tar bolig midt blant sitt folk (2. Mos 40:34).
Det andre vi skal merke oss er at Herren har hørt Israels rop og kommet i hu sin pakt med Israels fedre. Dette knytter bakover til Guds løfte til Abraham (1. Mos 12:1-3) og det knytter an til Israels nåværende vanskelige situasjon (2. Mos 2:23-25).
Herren sender så Moses til farao og det blir startskuddet på en mektig demonstrasjon av hvem som er den sanne Gud og herre. Farao, solgudens representant på jorden, vil ikke ha noe av at en eller annen obskur ørkengud skal befale ham (2. Mos 5:1-3), men etter hvert som historien trer fram, blir det liten tvil om at Herren har makt over alle Egypts guder. Og det er i dette lys vi må lese beretningen om de ti landeplagene som rammer Egypt. Nøkkelen finner vi i 2. Mos 12:12:
For samme natt vil jeg gå gjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. 2. Mos 12:12
Vi kan ikke utfolde dette i en artikkel som denne, men dersom vi setter oss litt inn i Egypts religiøse univers, oppdager vi fort at landeplagene er mye mer enn plagsomme hendelser. I det gamle Egypt fantes det en rekke guder og hver av disse hadde sine oppgaver – sine domener. Når plagene treffer er dette også et angrep på disse gudenes makt. Når Nilen blir til blod er det selve elvegudinnen, Hapi, som blør. Når mørket senker seg over Egypt er det selveste solguden, Amon-Re, som har mistet makten. Hele verdensbildet til egypterne blir snudd på hodet. Alt de har å støtte seg til viser seg fullstendig maktesløst i møte med Herren.
Maktkampen mellom Herren og farao tar ikke skikkelig slutt før israelsfolket tørrskodd har krysset Sivsjøen – trolig en av innsjøene som i dag utgjør en del av Suezkanalen. Og nettopp Israels lovsang ved Sivsjøen (2. Mos 15) inneholder en mengde symbolspråk som er knyttet til religiøse forestillinger hos Israels naboer. Og poenget er tydelig, Herren, Israels Gud, er mektigere enn alle andre guder, makter og myndigheter. Han er den sanne herre, skaper og opprettholder av himmel og jord.
Etter at Sivsjøen er krysset, fortsetter israelsfolket sin vandring nedover Sinaihalvøya. Og allerede her begynner vi å se sporet av det som blir en hovedsak i resten av GT. Det var «enkelt» å få Israel ut av Egypt, men det å få Egypt ut av Israel blir noe helt annet. Knurring og murring, misnøye og anklager blir en del av folkets videre historie.
Egypt ut av Israel (2. Mos 19-40)
Etter noen uker på vandring nedover Sinaihalvøya ankommer Israelsfolket fjellet Sinai, eller Horeb som det også kalles. Det vanlige er å identifisere dette fjellet med Jebel Musa (Mosesfjellet) like ved St. Catharina-klosteret.
Kapittel 19-24 forteller om hvordan Gud inngår en pakt med Israel. Han som har frelst dem og båret dem til seg på ørnevinger (19:4) vil nå formalisere relasjonen. Han gir løfte om at de skal være hans «dyrebare eiendom», «et kongerike av prester» og «et hellig folk» (19:5-6). Dette sier noe om hvordan folket er utskilt og innviet til Herrens tjeneste, og disse uttrykkene brukes i NT om Jesu Kristi kirke (1. Pet 2:9; Åp 1:6).
Gud taler direkte til folket fra fjellet og i 20:1 står det at han talte «disse ordene». «Disse ordene» er de ti bud. Et teologisk poeng vi kan merke oss er at budene begynner med å presentere Herrens frelse (20:2). Det kan være en påminnelse om at våre gjerninger og vårt hellige liv alltid må springe ut av budskapet om hva Herren har gjort for oss.
I 21:1 står det om «de lovene» Moses skal legge fram for israelittene. Skillet mellom «ordene» og «lovene» er en viktig nøkkel for hvordan vi skal forstå all lovgivning i Moseloven. De er budene som ligger i grunnen. De står fast. Avledet av budene kommer de mange lovene. Disse er vanligvis formulert som ulike caser og det foreskrives en måte å tenke på i møte med de ulike casene.
Denne pakten blir i kapittel 24 ratifisert ved at blod stenkes på alteret og folket, og at budskapet i paktsboken leses for folket:
Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: «Se, dette er paktens blod, den pakten Herren har sluttet med dere på grunnlag av alle disse ordene.» 2. Mos 24:8
Tanken om at pakten mellom Gud og hans folk opprettes på bakgrunn av paktens blod, er en viktig, rød(!) tråd gjennom hele Bibelen. Tenk bare på nattverdinnstiftelsen i Matt 26:26-29, hvor Jesus kaller sitt blod for «paktens blod». Og på samme måte som den nye pakt ble innstiftet i et måltidsfellesskap, er også måltidet en viktig del av paktsinngåelsen ved Sinai (24:9-11).
Moses kalles deretter opp på fjellet og blir borte i førti dager og førti netter (24:18). Der oppe får han anvisninger om hvordan tabernaklet skal konstrueres, sammen med alle bestanddelene og utstyret. Dessuten får han forskrifter om prestene, deres drakt og deres tjeneste. Tabernaklet er helligdommen der Herren er tilgjengelig:
Så vil jeg bo midt iblant israelittene og være deres Gud. 2. Mos 29:45
Og Herren lover Moses at alle hans pålegg skal tales til Israel fra soningsstedet, noe som vi gjerne kan ta med oss inn i vårt eget kristenliv. Den Gud som vil ha oss i tale er en forsonet Gud og det er på grunnlag av forsoningen han taler.
Der vil jeg møte deg. Alt det jeg pålegger deg å si til israelittene, vil jeg si deg fra soningsstedet mellom de to kjerubene som er over kisten med vitnesbyrdet. 2. Mos 25:22
Til å bygge tabernaklet setter Herren i sving hele folket, men på en særlig måte innvies Besalel, sønn av Uri (31:1-5). Han blir fylt med «Guds ånd». Dette er den første gangen i Bibelen vi kan lese at Guds ånd blir lagt på et menneske, og den ble gitt til ham som skulle lede arbeidet med å bygge Herrens bolig. Her kan vi trekke tråden til NT, hvor Herrens bolig ikke lenger er en bygning, men hans eget folk, levende steiner som alle bygger hans bolig og som alle er fylt av hans Ånd (1 Pet 2:4-5; 1 Kor 3:16).
Men Moses er lenge på fjellet. Og i hans fravær skjer den store tragedien. Folket lager en gullkalv og går nesten til grunne (32-34). Det er vanskelig å få Egypt ut av Israel og skikken med å bruke en kalv – eller iallfall en okse – som en representasjon av Gud er noe de har lært i Egypt. Vi skal merke oss at det aldri er snakk om noe forsøk på å lage en ny Gud, kalven identifiseres med Herren (32:4) og det ofres brennoffer og fredsoffer (32:5), offer som forbindes med Israels tilbedelse av Herren.
Men folket blir ustyrlig og etter å ha fått et varsel fra Herren, går Moses ned i leiren. Synet han der møter får ham til å knuse tavlene som inneholder de ti bud (32:19). Dette er et meget sterkt uttrykk for at pakten er brutt. Det samme er måten Herren snakker på til Moses:
Da sa Herren til Moses: «Skynd deg ned, for folket ditt, som du førte opp fra Egypt, har gjort noe forferdelig. 2. Mos 32:7
Herren sa til Moses: «Dra bort herfra, både du og folket du har ført opp fra Egypt, til det landet som jeg med ed lovet til Abraham og Isak og Jakob da jeg sa: Jeg vil gi det til din ætt. 2. Mos 33:1
Herren vil ikke vedkjenne seg folket lenger. Det gjør at Moses går i forbønn for folket. Han insisterer overfor Gud om at dette er Guds folk og at det er Guds egen ære som står på spill og at han må huske løftet han har gitt til Israels stamfedre (32:11-13).
Herren gjør som Moses ber om. Dette er en episode som mer enn noe lærer oss at Gud er en personlig Gud og ikke bare en diffus makt. Dessuten lærer det oss noe viktig om hans nåde, noe som også blir gjort tydelig i episoden der Moses får se Guds herlighet, men bakfra:
6 Herren gikk forbi ham og ropte: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! 7 Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» 2. Mos 34:6-7
Forholdet mellom Herrens nådige miskunn er tre til tusen. Vi skal også merke at Gud roper ut og forklarer navnet sitt. Fram til nå har Israel lært at Herren (JHVH) er han som frelser dem ut fra Egypt. Nå lærer de noe mer om ham, de lærer for alvor hans nåde å kjenne.
Etter at Moses har tilbrakt 40 nye dager på fjellet kan han omsider gå ned til folket. Og i hendene har han to nye steintavler. Folket får med selvsyn se at pakten er gjenopprettet og de møter en Moses som har et ansikt som skinner (24:29).
Deretter bygges tabernaklet akkurat slik Herren har sagt og 2. Mosebok slutter med budskapet om at Herren flytter inn i teltet og tar bolig midt i blant sitt folk (40:34-38).
