Verden har gått av hengslene. Her er tragedie på tragedie. Synd og død herjer. Krenkelser, tristhet og fortvilelse følger i ondskapens fotspor.
Men dette er ikke hele sannheten. Sannheten er også at vår Gud er aktiv – som vår gode skaper og oppholder. Hver eneste dag. Og ved sin Sønn og sin Ånd føder han mennesker på nytt til et levende håp.
I disse andaktene vil vi se hva vi har å takke ham for. Først skal det dreie seg om skapergavene.
Misjonæren Paulus holdt engang en tale til hedningene i Lystra. De hadde ennå ikke lært Gud å kjenne. Men, sier misjonæren, de er likevel gjenstand for Guds godhet! Så tar han tilhørerne med inn sin skapelsesteologi. Han omtaler Guds forhold til menneskene slik:
«Ved sine velgjerninger lot han dem ikke mangle vitnesbyrd om seg. Fra himmelen sendte han dere regn og grøde i rett tid, han har gitt dere føde og fylt hjertene med glede» Apg 14:17.
Tilhørerne kjente ikke Gud. Men vitnesbyrdene om Gud lød for dem hver dag. I naturens skjønnhet, i åkerlandets fruktbarhet, i kirsebærtrærnes håpefulle fargeprakt, i hverdagens gleder, i diebarns pludrelyder ved mors bryst.
Paulus hjalp dem å se skapergavene nettopp som det de er: Gaver fra skaperens hånd.
Kanskje dette er et sted også vi kan begynne når vi snakker med ikke-kristne venner?
