I løpet av fire lørdager vil teologen Leif Andersen ta oss med inn i enkle og oppbyggelige refleksjoner i møte med ulike bildekunstneres verker.
På Tate Britain finnes et usedvanlig maleri av mellomkrigsmaleren Sir Stanley Spencer: The Resurrection: Port Glasgow (Det er visstnok ikke utstilt for tiden.)
Vi har dessverre ikke tillatelse til å publisere bildet. Følg derfor denne linken om du vil se det selv.
Maleriet er malt i årene like etter andre verdenskrig. Spencer var i Glasgow for å male verftene, da han én dag kom til å gå forbi krikegården. Han ble da inspirert til å male en versjon av oppstandelsesmotivet han hadde jobbet med i flere år: en nesten sosialreaslistisk skildring av de dødes oppstandelse på den siste dag.
Dette er et motiv vi kjenner igjen fra kirkens tradisjon. Men etter renessansen vek man mer og mer tilbake fra å utmale troen på “legemets oppstandelse” så bokstavelig. Spencer er i så måte unik blant moderne malere. (Han malte blant annet en tilsvarende oppstandelsesscene fra sin barndsomsby Cookham.)
Dette handler om sorgen over dem vi har mistet – og om håpet om å få se dem igjen. Så det er kanskje på høy tid at vi finner tilbake til dristigheten og trøsten i trosbekjennelsens “legemets oppstandelse”.
Gledelig gjensyn!
I motsetning til den klassiske kristne skildringen av oppstandelsen på den siste dag, skildrer ikke Spencer dommedagsscener, men gjensynsscener! Det er en leken, nesten sprudlende, scene med klemmer og omfavnelser mellom venner, ektefeller, barn, unge og gamle. Jeg blir særlig betatt av de to i midten, som lener seg mot hverandre (og ikke minst av de to gamle like til høyre i forgrunnen). Dette er ikke en dogmatisk gjennomgang av læren om oppstandelsen, men et mylder av liv!
Til venstre for midten er man i ferd med å åpne en stor steinkiste, slik at de oppstandne kan gå ut av gravene. Og til høyre er man i ferd med å rekke små barn opp av graven (til sine foreldre?).
Under første verdenskrig hadde Spencer vært tilknyttet ambulansetjenesten. Og selv om de meningsløse redslene hadde truet med å “somehow spoil his vision”, fikk de også en dyp åndelig betydning for ham.
Døden har ikke det siste ordet. De døde kalles “de som har sovnet inn” av Paulus – og én dag skal vi våkne. På en ny jord, under en ny himmel. Våkne, som etter en drømmeløs søvn. Våkne til et evig liv, hvor Herren skal tørke hver tåre fra våre øyne.
Og våkne til et gjensyn! Sant nok hersker det i dag en viss forlegenhet ved tanken på en så primitiv og barnslig forestilling. Men det er bare en naturlig konsekvens av tanken om “legemets oppstandelse” og av sitatet om “en ny himmel og en ny jord”. Det har aldri vært en del av kristen tro at vi skal flyte rundt i universet som rene ånder eller noe annet luftig.
I tillegg mer enn antyder det nye testamentet et par steder dette gjensynet. I Jesu utlegging av lignelsen om den uhederlige forvalteren sier han:
Skaff dere venner ved hjelp av den uhederlige Mammon, så de kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt. Luk 16:9
Og Paulus skriver i 1. Tessalonikerbrev:
[…] og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene! 1. Tess 4:16-18
Tanken om gjensynet er med andre ord ikke gitt oss for at vi skal spekulere, men til trøst.
