”Vi tror på Jesus Kristus (…) som sitter ved Guds, den Allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.”
Dette bekjennes hver søndag i gudstjenester over hele landet. Man kunne dermed forvente seg at gudstjeneste- og forsamlingslivet var preget av denne bekjennelsen. Men etter alt å dømme er det, tragisk nok, mange som kommer til å bli overrasket over at ordene bokstavelig talt er sanne.
Hvis innsikten om at Jesus skal komme tilbake hadde vært utbredt, at Han skal oppvekke alle døde og stille oss alle for sin domstol, hadde nok forsamlingenes virksomhet hatt et helt annet fokus. Engasjementet for menneskers hverdagslige situasjon, med hjelp for nødlidende, hadde blitt bestående, men det helt avgjørende ville vært å la Guds ord lyde til fulle, for at mennesker skulle vekkes opp av søvnen og forberede seg på å møte sin Gud.
Gud i vårt bilde
De siste tiårenes kirkelige debatt viser oss tydelig at forståelsen av at vi står i relasjon til en hellig og uforanderlig Gud i høy grad er fraværende. Istedenfor at Guds egen åpenbaring har fått forme hvordan Gud omtales, er det det individuelle “gudsbildet” som har vært bestemmende.
I forlengelsen av dette har beskrivelsen av Jesus blitt forandret fra det bibelske, som verdens eneste Frelser fra synd og død, til en der menneskers opplevde behov først og fremst må imøtesees og oppfylles her og nå.
Når Kristi gjenkomst og den siste dommen med sine to mulige utfall er levende i tanken, gir det en ydmykhet ovenfor Guds ord. Man forstår at det ikke er vi som skal forme læren, men at det er læren som skal forme oss. Da kan man ikke ta lettvinte beslutninger som går imot det som kirken tidligere har lært, men man bøyer seg for at man står i fellesskap og kontinuitet med en lang rekke bekjennere som har gått før oss, helt tilbake til apostlene.
Ettersom man har kastet loss fra denne grunnvollen; Bibelen og Kirkens lære, er det ikke overraskende at våre nasjonale kirker og flere andre organisasjoner har utviklet seg slik som de har gjort. Vi ser det i debatter som redefineringen av ekteskapet, sviket av de ufødte barna, forandringen av kirkens embete og så videre.
Vår oppgave
Nå gjenstår kallet for alle som vil være Jesu disipler til å holde fast ved det som Jesus har lært, å arbeide med frimodighet så lenge det er dag, å bekjenne Guds vilje slik den er åpenbart i Skriften i de forsamlingene og sammenhengene vi har mulighet.
Det kan koste når man møter motstand men Jesus gir gudsfrykt som medisin mot redsel for mennesker (Lukas 12:4-7). Gudsfrykt innebærer ikke redsel for Ham.
Umiddelbart etter at Han har sagt at Gud, til forskjell fra mennesker, har makt som dommer etter døden, taler Han om hvor høy verdi vi har og om Guds omsorg for oss. Vi er mer verd enn mange spurver, sier Jesus. Vi er, i følge vår Skaper, verd den ufattelige prisen av hans Enbårne sønns blod.
Når dette går opp for oss, vekkes kjærligheten og takknemligheten til Gud for Hans forunderlige kjærlighet til oss syndere. Man vil for enhver pris ikke komme bort fra Jesus, han som har skjenket oss sin fullkomne rettferdighet og del i den himmelske arven.
Da blir det lett å ta til seg Jesu ord:
Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord. Johannes 14:23
Vi vet også at det beste vi kan gjøre for våre medmennesker, ikke minst med tanke på deres evige vel, er å frimodig forkynne Guds ord slik som det er gitt oss. Dette bør gjøres på en sånn måte at det framgår at vi selv trenger det like mye.
Nytt kirkeår
Vi tar nå fatt på et nytt kirkeår. Vi skal kanskje få leve gjennom hele og enda flere år etter dét. Fra Guds perspektiv er det helt avgjørende at vi får ta imot det kommende året som “et nådens år”, der Jesus får komme til oss gjennom nådemidlene; Guds ord, dåpen og nattverden.
Gjennom sin Hellige Ånd jobber Han med oss på den måten vi trenger det, for at vi skal bli bevart hos Kristus og stå rene og rettferdige i Ham. Da er vi beredt til å møte Herren med frimodighet og glede når Han kommer tilbake, det som vil bli Hans siste advent.
