I løpet av fire lørdager vil teologen Leif Andersen ta oss med inn i enkle og oppbyggelige refleksjoner i møte med ulike bildekunstneres verker.
22 For heller ikke dømmer Faderen noen, men har overgitt hele dommen til Sønnen, 23 for at alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham. Joh 5:22f
Hvorfor ”overgir Faderen dommen til Sønnen”? Er det kanskje fordi han selv ikke vil ha med dommen å gjøre?
Neppe. Han gjorde det, for at vi ikke skal være i tvil om, at selv dommen skjer med Kristi kjærlighet. Derfor er det Sønnen, vi ser på de aller fleste skildringer av dommens dag. Og godt er det. Det gjør at det ikke er så håpløst å stole på kjærligheten i den.
Den mest berømte skildringen er vel Michelangelos i det Sixtinske Kapell. Det er sikkert stor kunst. Men kristelig sett er det en katastrofe. Kristus skildres som en gresk hero, som kaldt vifter de fortapte vekk på sin venstre side.
Hans ansikt er vendt imot de fordømte, som om dommen var hans egentlige gjerning. Der er ingen kjærlighet i Michelangelos Kristus.
Men hos Giotto (i Cappella degli Scrovegni i Padua) er Kristi ansikt vendt mot de elskede på hans høyre side. For det er dommen, som er Kristi ”fremmede gjerning”. Den er egentlig fremmed for ham.
Frelsen er Kristi ”egentlige gjerning”. Det er dér, hans hjerte er.
Dette bildet ligger på WikiMedia, og du kan finne det her, eller ved å klikke på bildet i artikkelen.
