Og stridsmennene tok purpurkappen av Jesus og kledde ham i hans egne klær og førte ham bort for å korsfeste ham. Og han bar sitt kors. Men mens de var på veien, traff de en mann som kom ute fra landet, ved navn Simon fra Kyrene, far til Aleksander og Rufus; på ham la de korset og tvang ham til å bære det etter Jesus.
Mark 15:20-21; Matt 27:32; Joh 19:17
“Han bar sitt kors:” Sitt kors. Ja, han kalte det selv for sitt. Men egentlig var det ikke hans, det var vårt kors han bar. Alle verdens kors ble tømret sammet til ett, og det ble lagt på ham. All verdens syndeskyld lå i det, og all Guds rettferdige vrede var over det. Det var et forbannelsens tre.
Simon fra Kyrene fikk den ære å hjelpe til med å bære korsbjelken ut til Golgata. Men korsets egentlige byrde lå på Jesu hjerte. Og den kunne ingen hjelpe ham med. Simon kjente vel noe av korsets forsmedelse. Men Jesus var alene under korsets forbannelse. “Han bar sitt kors.” En for alle.
Men fordi han bar vårt kors er korset blitt et annet for oss enn det var før. Forbannelsens tre er blitt velsignelsens symbol. Nederlagets tegn er blitt seierens merke. Skampelen er blitt hederstegnet.
Korset er pantet på hvor høyt vi er elsket og hvor dyrt vi er kjøpt. Derfor vil vi si med Paulus: “Det være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors.”
Han bar sitt kors.
Vi er kalt til å ta vårt kors opp og følge ham etter. Hør hva han sier: “Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.” Matt 16:24. Som Mesteren bar sitt kors, skal også disippelen bære sitt.
Men det er en himmelvid forskjell på hans kors og vårt kors. Jesus bar alene forsoningens kors. Vi bærer etterfølgelsens kors. Han gikk under vredens kors. Vi går under nådestandens kors. Over hans korsgang var himmelen lukket. Over vår er himmelen åpnet. Han bar Gud-forlatthetens kors. Vi bærer korset i hans samfunn. Korset er det åk som binder oss sammen med han (Matt 11:29) og som derfor også fyller vårt liv med hans velsignelse og kraft.
Svikt ikke korset!
