Dette er et alvorlig ord. Enhver må også erkjenne i sin samvittighet at det er sant. Den som en dag vil stå salig for Guds trone, må derfor ikke glemme denne sannhet i tankeløshet, men rope om Guds Ånd og nåde til selvbesinnelse og alvorlig selvprøvelse.
At Guds rike ikke består i ord, men i kraft, er noe som vi i høy grad trenger å bli minnet om. For det første fordi: Bedragersk er hjertet mer enn noe annet, og fordervet er det, fullt av falskhet, løgn, selvbedrag og hykleri, og derfor står en alltid i fare for å bedra seg selv med en fromhet som ikke er ekte, med en kristendom som sitter i munnen, med kunnskap og bekjennelse, uten at en har kristendommens sanne liv og kraft.
For det annet er det også å frykte at det ord vi har for oss nettopp nå, er et ord i rette tid. Den tid som vi nå lever i, er slik at de kjære kristne, særlig enkelte steder, har en ganske særskilt grunn til å gi akt på dette: Guds rike består ikke i ord, men i kraft. Sikkert nok vil det til alle tider, og overalt, finnes noen som innen de kristne rekker som bedrar seg selv ved å slå seg til ro med bare å ha litt kunnskap og forstand, og et visst skinn av gudsfrykt, mens de i virkeligheten fornekter dens rette kraft. Men det hender stundom at hele menigheten slår seg til ro med bare ord og kunnskap. Og da blir det særskilt nødvendig å minne om at Guds rike består ikke ord, men i kraft.
Vi vil ikke lukke øynene for hvordan det var i den menigheten apostelen skrev disse skarpe ordene til. Det var menigheten i Korint. “Ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis” hadde apostelen forkynt dem Guds råd til salighet. Og de hadde tatt imot Ordet i troens enfold og blitt salige.
Men snart kom det en slik ånd inn blant dem at så å si hele deres oppmerksomhet var rettet bare på læren- ikke på livet, nei, på læren, de forskjellige lærdommer og lærere. Det var spørsmål om Paulus og Kefas og Kristus og Apollos, så at en sa: Jeg holder meg til Paulus, en annen: Jeg til Apollos, en tredje: Jeg til Kefas, en fjerde: Jeg til Kristus. Men midt under dette glemte de at det gikk tilbake med deres indre liv, med lærens anvendelse i hjertet, og liv til fremgang og vekst i helliggjørelse.
Derfor kunne det også hende forskrekkelige ting blant dem uten at de ble særskilt bedrøvet over det. Nei, de var likevel tilfreds med seg selv, oppblåste, sterke og modige, midt under det at det stod dårlig til iblant dem.
I samme kapittel som vårt ord er hentet fra, sier apostelen: “Dere er alt blitt mette; dere er alt blitt rike; uten oss er dere blitt herrer! …Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er kloke i Kristus; vi er skrøpelige, men dere er sterke. Dere er hedret, men vi er æreløse… Men jeg kommer snart til dere, om Herren vil, og får da lære å kjenne ikke ordene, men kraften hos dem som er oppblåst; for Guds rike består ikke i ord, men i kraft.”
Nå, selv om denne skildringen skulle passe på oss i ett og alt, er det likevel sikkert nok at vi er rikere på ord enn på kraft. Gud skal ha takk for at vi er ganske rike på åndelig lærdom, på ord og forstand; vi har større enn mange av de største helgener hadde før.
I sannhet kan en si som allerede biskop Pontoppidan bekjenner: ” Ser jeg på våre forfedre synes jeg at de gjorde mer enn de visste, mens vi vet mer enn vi gjør. De ligner den fruktbare Lea med svakt syn, men vi den ufruktbare Rakel med vakkert ansikt.” Det som vi derfor mest må legge vinn på nå, er å leve etter, sette i verk. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft.
Men la oss vokte oss vel for den mening som noen har næret, og fremdeles nærer, at det som vi har nok av er troens forkynnelse, og det som vi mangler er læren om helliggjørelsen. Det første er nok og tilstrekkelig forkynt. Manglene ved vår kristendom kan nå bare hjelpes av ved at det først og fremst preges lov og helliggjørelse.
Nei, det står ennå fast at det er bare denne foraktede “dårskapens forkynnelse“, troens forkynnelse, som gir Ånden. Den gir liv og kraft og sannhet i helliggjørelsen. Der hvor kraften til gudsfrykt mangler, der mangler tro og liv i Kristus. Feilen er at vi ikke legger ordet slik på hjertet at vi straks anvender det og setter det i verk, men bare fatter det med forstanden og vil ha læren klar.
Vi anvender vår tid på å smi, polere og ordene våpnene. Og så lar vi samtidig fienden holde landet, uten å bruke våpnene på ham. Oppmerksomheten er rettet bare på lære og begreper, mens nettopp det som Ordet sikter på, hjertets anger, tro, helliggjørelse, hjertets sanne trøst, glede, liv, kjærlighet og kjennskap til Gud i Kristus, glemmes.
Og merk! Nettopp på denne måten står vi i fare for også å miste læren, den ekte sanne læren! I hvert fall går vi på denne måten glipp av selve hovedsaken: Guds rike i oss. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft.
Teksten er et utdrag fra boken “Husandaktsboken” av Carl Olof Rosenius. Boken har hatt hele 16 opplag og er med det den mest utbredte andaktsboken i Norden. Andaktsstykkene er lengre enn de fleste andaktsbøker, men Rosenius har til gjengjeld ikke spart på innholdet og dybden i det som tas med!
Denne utgaven er også nå helt nylig gjort tilgjengelig som lydfil og podkast innlest av den kjente operasangeren Oddbjørn Tennfjord. Det er mulig å abonnere på podkasten, eller å lytte direkte fra EBmedias nettsider.