Har du noen gang opplevd å banke på soveromsdøren til storesøster eller storebror, uten å slippe inn? Det har ikke jeg. Jeg er nemlig eldst av fire søsken, så jeg var alltid den som satt på andre siden av døren. Det var ikke alltid jeg orket at småsøsken skulle rote i tingene mine eller forstyrre venninnebesøket mitt. Da ble nøkkelen vridd om og døren forble lukket. I voksen alder har jeg flere ganger reflektert over den store forskjellen på å være eldst eller et yngre søsken: Erfaringen av å stå bankende på en stengt dør. Det er en brutal avvisning.
Jesus er ikke som en selvsentrert storesøster når vi kommer til han. I det kjente verset i Matteusevangeliet 7,7 lover han: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere». I de to foregående andaktene mine har jeg fokusert på budskapet i de to første setningene: At vi alltid får noe når vi ber, og at Gud alltid lar seg finne av oss. Den siste delen er minst like fin: Gud møter oss aldri med en stengt dør. Han lukker opp og slipper oss inn til seg. Du er alltid velkommen hos ham.
Matt 7,7 handler i bunn og grunn om det å søke Gud. Om hvordan vi mennesker henvender oss til Gud på ulike måter, og at han alltid kommer oss i møte. Gud er alltid tilgjengelig, men han tvinger seg ikke på oss. Jeg må be til ham, lete etter ham og «banke på» hos ham. Det krever at jeg vet nok om hvem han er til å skjønne verdien av å oppsøke ham. Men når jeg først vil oppsøke ham, er det ikke en komplisert affære. Jeg kan, som røveren på korset, be Jesus om en tanke, i visshet om at det bare er hos ham jeg finner frelse (Luk.23,42). Jeg kan, som kvinnen med blødninger, strekke ut hånden i desperasjon etter ham som er mitt eneste håp (Luk.8,44). Eller jeg kan løfte blikket mot korset, slik israelsfolket måtte se på kobberslangen, i tro på at Guds nåde er nok for å tilgi alle mine synder (4.Mos.21,9).
«Hvorfor er du kristen?». Spørsmålet ble stilt av en elev i en kristentrotime. «Fordi jeg trenger Jesus», var svaret (veldig kort oppsummert). Når jeg skjønner at jeg trenger Jesus, er døra allerede vid åpen. Jeg har fått alt, allerede før jeg ber. Jeg trenger ikke lete, for han har allerede funnet meg.
Selv om bibelverset gir mennesket en aktiv rolle i møte med Gud, gjennom å be, lete og banke på, så viser Gud seg likevel som den aktive part i relasjonen. Det er han som gir. Det er han som lar seg finne. Det er han som lukker opp for oss. Andre steder i Bibelen blir det mer konkret beskrevet hvor aktiv han er i sin søken etter oss: Den Hellige Ånd ber for oss med sukk som ikke rommes i ord (Rom.8,26). Gud leter etter oss som en hyrde leter etter den bortkomne sauen sin (Luk.15,1-7). Og Jesus selv står og banker på «hjertedøren» din (Åp.3,20).
Jeg tror mange kan se på Gud som utilnærmelig. Litt som den storesøsteren som låser døren og vil være i fred. Sannheten er at han allerede står på den andre siden av døren og banker. Hvis du bare våger deg nærme nok til å lytte. Han er nemlig aldri langt borte fra en eneste en av oss (Apg.17,27).
Matt.7,7 er en sterk påminnelse om at vi har en tilgjengelig Gud som ikke holder noe tilbake når vi søker ham: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere».
