Det mangler ikke på visjoner og drømmer hos norske kirkeledere og forkynnere. Lengselen etter vekkelse og gjenerobring av landet for Kristus er sterk. Det proklameres dristige mål for tallmessig vekst. Vi arrangerer konferanser som skal utvikle dyktigere ledere, og menigheter analyserer sine kvaliteter på åtte vitale områder.
Noen tar til orde for nye og enklere strukturer. Profeter taler om store vekkelser som skal komme. Det kalles til bønn for land og folk. Vel og bra, mye av dette. Bakteppet er jo nøden vi kjenner på grunn av den stagnasjon og faktiske tilbakegang som finner sted for kristen tro i vårt land. Men så spør jeg meg selv av og til: Hvilke visjoner er gudgitte, hvilke er menneskeverk? Og: taler profeten virkelig et ord fra Herren eller er det egne ønskedrømmer som kommer til uttrykk ?
Jeg etterlyser et større fokus på det som er og blir fundamentalt for enhver kirke: en rett forkynnelse av Guds Ord. Hva lyder fra landets prekestoler? Tales det rett om Herren, om hans vei og vilje med oss? Jeg er redd for at mye av dagens forkynnelse mangler tilstrekkelig bibelsk substans, målt i forhold til det program som apostelen Paulus proklamerer for enhver menighetsleder: "hele Guds plan og vilje" (Apg 20:27). Hva mangler, hva skurrer? Her er noen av mine observasjoner.
Et utilstrekkelig gudsbilde
Guds nåde og kjærlighet lyder sterkt og klart fra landets talerstoler. Godt! "Kristendom er i sin sum kjærlighetens evangelium", det har vi lært. Gud er kjærlighet! Å, hvor vi trenger å høre det, igjen og igjen. Men ensidigheten dominerer.
Det sies at Gud ikke vil dømme noen. Det tales nesten aldri om Guds vrede over synden. Og hvor ofte presiseres det at Guds nådige kjærlighet, den som frelser fra dom og død, er eksklusivt bundet til troen på Jesus? Det er grunn til å minne om at Johannes, kjærlighetens apostel, er den som sterkest understreker dette i NT.
Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham. Joh 3:36
Paulus lærer oss at Gud er "både god og streng" (Rom 11:22). Derfor hviler det et hellig alvor over forkynnelsen av evangeliet i NT. Herrens folk kalles til gudsfrykt. For evangeliets bakgrunn er den hellige Guds vrede over en fallen slekt.
Jeg kan savne dette i mye av dagens forkynnelse, ikke bare i liberale kretser, men like meget i karismatiske sammenhenger. Det er et spørsmål om ikke populære uttrykk som " Vår Gud er i godt humør"; "Gud er en raus Gud" og lignende kan underminere det alvor som møtet med Den Hellige krever. I velment iver etter å få frem Guds godhet kan en havne i en underbibelsk forkynnelse og et utilstrekkelig og ufarlig gudsbilde.
Sammenblanding av skapelse og forløsning
I en artikkel i Fast Grunn for en tid tilbake påpeker Egil Sjaastad det vi ofte kan høre, ikke minst i radioandaktene: det skjelnes ikke mellom Guds kjærlighet til sin falne skapning og hans kvalifiserte nåde i Jesus Kristus.
Det skjer en sammenblanding som kan skape en skjebnesvanger uklarhet hos tilhøreren. Ja, Gud er god mot de utakknemlige og onde, han elsker sine fiender, han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Skaperens omsorg for sitt skaperverk og lengsel etter sine skapninger må lyde klart og rent. Men så blir det galt når det uten forbehold sies at " du er godtatt av Gud slik du er". Hvis dét er sant, er jo kallet til omvendelse og troen på frelsen i Kristus helt unødvendig. For er vi frelst slik vi er, frelst i og med vår fødsel? Gid det var så vel! Men NT lærer oss omvendelsens og troens vei, at frelsen og nåden er eksklusivt bundet til soningen i Kristus.
Derfor er det slik at Gud elsker oss, til tross for det vi er, og han elsker oss, der vi er, men vi er ikke godtatt og benådet før vi kommer til Sønnen.
Den som har Sønnen eier livet, den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet. 1.Joh 5:12
Omvendelsen, tro og dåp må forkynnes sammen, slik at tilhørerne settes i bevegelse mot evangeliets nåde. Dessverre er kallet til omvendelse ofte svakt, og dåpens nåde blir mange steder mer en sovepute.
Jeg spurte for en tid tilbake en mann hvorfor hans menighet synes å stå på stedet hvil med tanke på oppslutning om gudstjenesten. "Hvordan kan det skje en vekst når presten understreker at alle er kristne" var hans tankevekkende svar.
Bonhoeffers advarsel mot den billige nåde er dessverre stadig like aktuell. Og et av hans viktige poenger i den sammenheng må vi få med oss. Den billige nåde berøver mennesket Kristus selv, for det er bare i etterfølgelsen og på lydighetens vei vi likedannes med ham. Kristus møter oss alltid der vi er. Men han er for god til å la oss forbli på samme sted! Følg meg! Synd ikke mer!
Ensidig fokus på nåden. Mangelfull forkynnelse av loven.
Det lyder slagord om radikalt inkluderende menigheter og om en nåde uten grenser. Jeg fornemmer en frykt for å forkynne loven, Guds hellige vilje, for ikke å støte noen.
Det brer seg en teologi som lærer at Ånden alene skal lære mennesket om Guds vilje, vi skal ikke " komme med pekefingeren". Men hva da med Jesu undervisning i Bergprekenen? Hva med de paulinske formaninger til et hellig liv?
Bergprekenen lyder både til disiplene og folket (Luk 6:17). Kan noen ha kjent seg dømt? Han forkynner omvendelsens nødvendighet, og advarer mot ulydighetens konsekvenser (Luk 13:1-5). Han lærer folket at den som praktiserer urett, det vil si lever i strid med Guds vilje, kan gå fortapt (Luk 13:27). Han løper ikke etter den rike, unge mann og setter seg ned for å forhandle med ham om enklere betingelser, nei han lar ham gå (Luk 18:23).
Var dét så kjærlig? Og hva har de skilte følt i sitt hjerte da han underviste om Guds vilje for ekteskapet (Matt 19:1-8)? Jesus forkynte en knallhard dom over fariseerne (Matt 23). Kanskje forberedte dette mange for troens vei, slik vi leser om det i Apg 6:7
Også en mengde prester kom til troen.
Nikodemus åpnet sitt hjerte for Jesus. Og det til tross for Mesterens raseri mot pengevekslerne som det berettes om i kapittelet foran (Joh kap 3 og 2). Jeg spør meg: Er vi i ferd med å gjøre Jesus til en tam løve, slik C.S.Lewis formulerer det?
I brevene i NT ser vi at Guds bud og vilje forkynnes for de troende, både som oppmuntrende formaning og med advarende fortegn, slik vi for eksempel leser det i Ef 5:1- 20. Guds vrede vil ramme de ulydige, sier apostelen. Disse toner er sjeldne i dag.
Exit kirketukt
Jesus kaller sin menighet til å utøve det som tradisjonelt har vært kalt for kirketukt. Når en kristen, etter gjentatte formaninger, ikke vil omvende seg, skal hans bindes i sin synd og
være for deg som en hedning eller en toller. Matt 18:17
I sin kommentar til Matteusevangeliet skriver proffessor Hans Kvalbein blant annet dette til denne sak:
”Ordene bør ikke i noe fall oppfattes som et slags ”judaiserende” avvik fra Jesu budskap om den grenseløse tilgivelse. En slik motsetning har i alle fall ikke Matteus sett”.
Men dét gjør mange i dag. Man lar en ubibelsk og misforstått forståelse av hva Guds kjærlighet innebærer forlede en til å eliminere kirketukten. Men Paulus følger her opp Jesu undervisning. Vi skal faktisk dømme de troende som praktiserer et liv i synd, og ikke spise med dem, lærer han (1. Kor 5:9-13).
Dette er bakgrunnen for den klassiske lære om kirketukt, det vil si at mennesker som fastholder et liv i åpenbar synd må formanes og, i siste instans, utelukkes fra nattverdsfellesskapet.
Slik er det formulert i Gudstjenestebok for Den norske Kirke:
”Dersom presten finner at pastorale og kirkelige hensyn tilsier det, kan personer som lever i åpenbar strid med kristen tro og moral, nektes adgang til nattverden” ( s. 15; avsnittet Særskilt om nattverd).
Dessverre er dette blitt en sovende bestemmelse og en glemt praksis i de fleste kirkesamfunn i dag. Så blir faren ved et liv i åpenbar synd fortiet. Vel kan det være at kirketukt er blitt utøvd på en gal og ufølsom måte. Men misbruk opphever ikke bruk. Så trenger alle vi som er satt til å forkynne og lede å utbe oss visdom, så vi i vår tjeneste og undervisning makter den rette balanse mellom mildhet og myndighet, følsomhet og fasthet.
