Bibelen er full av lovsanger. Moses og Israelsfolket sang lovsang etter Guds redning ved Rødehavet (2.Mos 15). Vi leser om Marias lovsang i etterkant av unnfangelsen av verdens frelser (Luk 1,46-56). Jesus og disiplene sang lovsangen (Sl.113-118) skjærtorsdag kveld før Jesus gikk ut i natten i møte sine fiender. Eksemplene er mange. Ikke minst i Joh Åp hvor det synges lovsang til Gud som skaper (Åp 4,11), og til Lammet som «med ditt blod kjøpte oss til Gud» (Åp 5,9). Lovsangen og tilbedelsen knyttes både til hvem Gud er, hans vesen og hans gjerninger/handlinger til dom og frelse. Aller sterkest lyder lovsangen til Herren som frelser for den hjelpeløse og fortapte. David minner seg selv om å takke og lovsynge og ikke glemme alle hans velgjerninger, «han som forlater all vår misgjerning» (Sl 103,1-3).
Samtidig er Salmenes bok, som var Gudsfolkets sangbok, full av ulike typer av salmer. Klagesalmene har god plass som en viktig del av bønnesalmene. Det samme har salmer fylt av læreinnhold eller historiefortelling, de mer forkynnende salmene. Salmene er fylt både av klage, takk, tillit og lovprisning.
I dag er lovsang i mange menighetssammenhenger blitt et begrep for alt som synges. For mange knyttes det til en bestemt musikalsk sjanger som er blitt særlig vanlig de siste 20-30 årene. Det er ikke lenger forsangere som skal hjelpe fellessangen, men lovsangsledere som skal lede lovsangen. Ofte blir lovsangslederen svært sentral i utforming av møte eller gudstjeneste. Enkelte kan gjøre gode forsøk på å forene ulike sang og salmetyper, men kaller likevel alt lovsang.
En del ledere i denne «lovsangsbølgen» tenker lovsangen som et nådemiddel, selv om ikke dette sies med slike ord. Men en tenker at ved å lovsynge, kommer Gud særlig nær. Og mennesker forteller at når de lovsynger, kjenner de på en særlig måte Guds nærvær. Mange opplever også at «trykk» og lydnivå i musikken er en viktig del av Gudsopplevelsen. Det reflekteres lite om det kan være andre faktorer enn Gud som er medvirkende til den følelsesmessige opplevelsen.
Andre igjen reagerer motsatt og tenker negativt om alt som minner om nyere lovsang. De vil tilbake til de gamle evangeliske vekkelsessangene fra ulike epoker. Det er da Gud kommer nær, mens andre igjen mener vi må verdsette høyere den eldre salmeskatten. Den har overlevd gjennom århundrer i ulike åndelige tider.
Er det mulig med en god vei som smelter det beste i ulike tradisjoner sammen? I vår tid med fokus på bærekraft bør vi absolutt spørre hva som har bærekraft av det som synges. Det er ikke mulig uten en språklig og teologisk opprydning. Lovsangen er ikke et 4. nådemiddel som bringer Gud nær på en særlig måte. Lovsangen er responsen på Guds nådegjerning mot oss. Jeg vil også hevde at det er uklokt å kalle all sang for lovsang. Det inviterer ikke til å finne en bredde i det som synges. Sangen skal gjenspeile et sunt trosliv, og det er både ekskluderende og skadelig for troen om kampen og smerten forsvinner fra salmesangen.
Jeg tror vi bør hente frem det beste av det som skapes av nyere lovsang og tilbedelse. Men det må forenes med sang og salmer som har gitt mennesker åndelige hjelp gjennom ulike epoker av historien. Både nyere og eldre sangtekster må prøves i forhold til forståelig språk, evangeliets frihet, på læreinnhold, gudsbilde, menneskesyn og en sann skildring av livet.
Teksten ble først publisert som et innlegg i Dagen 10.05.23.
