I moderne kirkeliv har lovsangen og moderne musikkuttrykk fått en framtredende rolle. Dette er en utvikling som har gjort seg gjeldende siden 1970-tallet og det har ikke skjedd uten sterke spenninger. Jeg hadde min ungdomstid i Rogaland på 1990-tallet, og der diskuterte vi sang og musikk ganske heftig. Var trommer synd? Var det riktig å høre på kristen pop eller rock? Er det egentlig teologisk greit å synge sanger på engelsk?
Tjue år senere har bølgene lagt seg ganske betraktelig. De fleste bedehus har et trommesett stående og nå skrives så mange moderne lovsanger på norsk at det nesten ikke er nødvendig å diskutere språk lenger.
Da er det interessant å tenke litt over noen av de bevisste eller ubevisste teologiske implikasjonene «lovsangsbølgen» har ført med seg. For det har siden starten ligget noen premisser i bunnen som vi ikke alltid har vært bevisste på, og som påvirker teologien.
Den amerikanske forskeren Lester Ruth har jobbet mye med lovsangmusikkens gjennombrudd i den evangelikale kristenheten. I boken «Lovin’ on Jesus» skriver hun et interessant kapittel om lovsangsteologien, og hvordan lovsangen har fått en nærmest sakramental karakter.
Guds trone
Et sakrament er et synlig middel som bringer Guds usynlige nåde. Hvorvidt lovsangen etter den definisjonen kvalifiserer, kan kanskje diskuteres. Hvis vi anlegger en litt bredere definisjon, kan vi si at sakramentet bringer Gud nær. Og da nærmer vi oss en tankegang vi gjenfinner i mye av lovsangsteologien.
Et viktig bibelvers i denne sammenhengen er Sal 22,4:
Men du er Den hellige, som troner over Israels lovsang.
Sal 22:4
Dette verset kan i teorien også oversettes med «Du er den hellige, den som bor i Israels lovsang». Slik ble verset oversatt i King James-bibelen. Da man på 1970-tallet fikk flere nye engelske oversettelser, ble «troner over Israels lovsang» vanligere, og denne endringen ga rom for å legge mer i verset enn tidligere, og slik ble det et viktig vers i utviklingen av en lovsangsteologi som etter hvert også har spredt seg til Norge.
Ifølge denne tankegangen skapes et rom for Guds nærvær av lovsangen. Lovsangen blir middelet som bringer Gud nær. På sett og vis er ikke dette vanskelig å forsvare. Jesus har gitt løfte om at han er midt iblant oss der noen er samlet i hans navn (Matt 18,20). Slik sett kan vi gjenkjenne en viktig teologisk sannhet i denne teologiske tilretteleggingen av lovsangen. De som lovsynger, er samlet i Jesu navn og de synger om og til Jesus. Da holder han sitt løfte.
Samtidig har mye av lovsangsteologien en tendens til å gå lenger. I mange sammenhenger gjøres lovsangen til noe helt eget. I forlengelsen av dette følger en tenkning om at Gud på en særlig måte kommer nær i lovsangen. Ett eksempel på lovsangens kraft hentes gjerne fra beretningen om Josjafats seier over fiendene som leiret seg mot Juda i 2 Krønikebok 20. I stedet for å sende en sterk hær mot fienden, sendte Josjafat fram sangerne. Ved Herrens hjelp vant de en sterk seier. Poenget er da at lovsangen var middelet som brakte Gud nær. Slik tjener den nærmest en sakramental funksjon.
Fra lovsang til tilbedelse
Et annet aspekt ved lovsangsteologien har vært skillet mellom lovsang og tilbedelse, «praise and worship». Dette har kanskje vært enda sterkere uttrykt i den engelsktalende verden, men også på norsk kan man skille mellom lovsanger og tilbedelsessanger. En tilbedelsessang vil normalt være roligere og mer inderlig enn en lovsang. Ofte kan man også finne overganger i sanger som kan oppleves som en bevegelse fra lovsang til tilbedelse. Tilbedelsesdelen er i så fall mer gjentakende og mer inderlig.
For å forankre dette skillet teologisk, har man i engelskspråklig sammenheng brukt Sal 100,4:
Kom gjennom portene hans med takkesang, inn i forgårdene med lovsang! Lov ham, velsign hans navn!
Sal 100:4
Her skilles det mellom de ulike nivåene i nærheten til Gud. Takkesangen er inngangen, mens lovsangen er neste nivå, inne i forgården. I forlengelsen av lovsangen kom her tilbedelsen. Det hører hjemme i det aller helligste og er det høyeste nivået for lovprisning.
Noen problemer å tenke gjennom
Jeg er av den mening at vi kritisk bør tenke gjennom disse dragene ved lovsangsteologien. Og la meg først presisere. Jeg vil ikke være kritisk mot en teologi som understreker viktigheten av lovsang og lovsangens plass i den kristne gudstjenesten. Det er godt å synge. Musikk og sang treffer dype strenger i oss og som hele mennesker trenger vi alt dette. Vi må ikke bli slike som sier: «jeg følte, ergo gjorde jeg noe galt». Det er heller ikke slik at følelsene jeg får av Bach, kristen «visepop» fra 1950-tallet eller mollstemte countryrytmer er så mye edlere og frommere enn følelsene moderne lovsangsrytmer framkaller.
Jeg setter pris på god musikk og gode musikalske arrangementer. Det skrives mange gode sanger og lages mye god kristen musikk. Så mine kritiske merknader handler ikke om at jeg vil angripe instrumenter og en bestemt musikkstil. Men det er altså lovsangsteologien, grunnlagstenkningen som er utviklet i forlengelsen av den såkalte «lovsangsbølgen», jeg her sier noe om.
Det jeg først og fremst mener vi må reflektere kritisk rundt, er denne nevnte tendensen til å gi lovsangen en sakramental karakter, altså at man knytter gudsnærværet til sangen. For meg er det viktig å understreke at Gud ikke kommer nær fordi lovsangen er så og så god. Gud kommer nær fordi han har lovet å være til stede der to eller tre samles i Jesu navn. Og Gud kommer nær når Bibelens ord forkynnes, og når vi i nattverden spiser og drikker Jesu legeme og blod. Ånden skaper troen ved evangeliet. Det har han lovet helt uavhengig av hvor godt trøkk det ble i lovsangen. Så en lovsangsteologi som setter likhetstegn mellom Guds nærvær og kvaliteten på sangen vil jeg ganske enkelt avvise.
Dette er det punktet jeg er mest kritisk til ved selve lovsangsteologien. I tillegg til dette vil jeg nevne noen andre punkter vi bør tenke gjennom. Saken er at teologi og praksis (det vi gjør) alltid har hengt nøye sammen. Ofte kommer praksisen før den teologiske refleksjonen. De to former hverandre gjensidig. Praksisen kan justere teologien og teologien kan justere praksisen. Slik bør vi også forholde oss til lovsangen.
Derfor synes jeg også at følgende spørsmål fortjener vår oppmerksomhet:
-
- Svært mange lovsanger som skrives brukes på tvers av kirkesamfunn. Det har en økumenisk kraft i seg. Men hvor grundig tenker vi gjennom hvordan sangene former våre menigheters teologi og hva slags teologi de målbærer? Gjennom sangen synger vi teologien rett inn i hjertet. Vi må derfor være oppmerksomme på hva slags teologi vi tar til oss. Verdien av et høyt teologisk refleksjonsnivå blant lovsangsledere kan knapt settes høyt nok.
- Lovsangsledernes rolle og posisjon i gudstjenesten og menigheten er et annet spørsmål vi trenger å tenke gjennom. Hvis lovsangen er en sakramental formidling av Guds nærvær, blir lovsangslederne nesten som et presteskap å regne. Det har både en menneskelig og teologisk side. Teologisk må vi spørre oss om en slik lovsangsteologi er riktig vei å gå. Jeg mener fortsatt at det ikke er det. Menneskelig må vi spørre oss om det er riktig å legge en slik byrde og autoritet på (ofte) unge musikere? Det mener jeg også at vi ikke skal gjøre. Derfor trenger altså lovsangslederne hjelp til å få en sunn og riktig forståelse av rollen de har i gudstjenesten.
- Det er svært ressurskrevende å holde gudstjeneste med fullt lovsangsband, både i form av personer og teknologi. Personlig liker jeg god musikk og er ikke imot dette. Men vi må ha et gjennomtenkt forhold til hva som må være på plass for å kunne feire gudstjeneste. Det må ikke bli slik at vi avlyser dersom vi ikke har bassisten eller lysmannen på plass.
- Vi må tenke gjennom hvordan det påvirker vår lære om hva kirken er dersom interiøret og omgivelsene er en scene med et band, i stedet for alter, prekestol og døpefont? Vi har mange eksempler på at en slik arkitektur har gjort kirken mer «tilgjengelig» for ikke-kristne og at dette har ført til at nye mennesker har fått høre om Jesus. Dette punktet tror jeg også påvirkes ganske mye av trender. I dag ser vi tendenser til at mer «sakrale» kirkerom har fått en renessanse – også i miljøer som for 20 år siden sverget til en rockescene i et lagerbygg av bølgeblikk. Men vil vi egentlig at kirken skal være en konsertsal?
- Vi må kritisk tenke gjennom at det ofte kan utvikle seg nærmest en kristen kjendiskultur knyttet til enkelte band og frontfigurer. (NB! Denne kjendiskulturen finner vi også mange eksempler på at knyttes til pastorer og forkynnere).
Til slutt
Det er med et visst ubehag jeg skriver en sak som denne. For det er mye jeg setter stor pris på ved den «moderne» lovsangen. Mange gode sanger blir skrevet, og jeg vil ikke slå hånden av de mange som jobber med å lede Guds folk i lovsang og tilbedelse.
Men jeg vil at vi skal holde ved like diskusjonen om lovsangens plass og funksjon, både hva den er og hva den ikke er. Og, for det andre, vil jeg understreke at vi hele tiden må ha en levende samtale om hvordan lovsangens nye praksiser bevisst og ubevisst påvirker teologi og tenkning, og vi må være villige til å ta grep der vi ser at vi har slått inn på en dårlig vei.
