Nord-Afrika hadde en gang en stor og livskraftig kirke. Her finner vi berømte kirkefedre som Tertullian, Cyprian og Augustin. Historien forteller også om en rekke martyrer som heller ville miste livet enn å miste Jesus. Fra Atlanterhavets kyst i dagens Marokko til den vestlige delen av Libya var det et stort antall kirker der mennesker tilba Jesus Kristus som Guds Sønn og verdens frelser.
Slik var det en gang, men ikke nå lenger. Den kristne kirken forsvant, døde ut, visnet hen. Det som hendte i Nord-Afrika, bør være til lærdom og advarsel for kristne kirker andre steder. Selv om vi har en levende kirke i dag, er vi ikke garantert å ha det også i fremtiden.
Fra forfulgt til privilegert
Første gang vi hører om kristne i dette området, er i år 180 da 12 kristne ble dømt til døden for sin tro. Flere martyrer fulgte. Kirken ble forfulgt, men vokste allikevel. Selv da mange sviktet under forfølgelsens trykk og ofret til keiseren og hans guder, tok kirken lærdom av dette og kom sterkere ut enn før.
Etter at keiser Konstantin kom til makten på begynnelsen av 300-tallet, gikk kirken fra å være forfulgt til å bli privilegert. Det fantes kristne menigheter i store og små byer og landsbyer.
Kirker i andre deler av Romerriket søkte ofte råd hos biskopen av Kartago som var et kraftfullt sentrum for den nordafrikanske kirken. Men så gikk noe galt. Eller det er mer riktig å si at det var flere ting som gikk galt.
Donatister vs. katolikker
På 300-tallet ble kirken i Nord-Afrika splittet, ikke fordi man var uenige i lære eller liturgi, men på grunn av ulike tradisjoner og syn på hvor streng man skulle være. En gruppe kalt donatister brøt ut fra den katolske hovedkirken og kritiserte disse for å være for ettergivende og ha sviktet under de harde forfølgelsene som nettopp hadde sluttet.
Donatistene var ivrige og nidkjære. De vokste i antall, men også i uforsonlighet, og katolikkene viste seg heller ikke fra noen medgjørlig side. Uten å skifte rett og galt mellom de to kirkeretningene, må vi si at begge parter gjorde urett mot hverandre. Men den katolske kirken var nærmest keisermakten, og til slutt ble donatistene på keiserlig befaling med tvang igjen forent med den katolske kirke.
I ettertid kan det virke som om de stridende parter var mer opptatt av å vinne over sin kirkelige motstander enn å vinne hedninger for Kristus. Nye menigheter ble dannet og nye kirker bygd, men først og fremst for å vinne andre kristne over til sin egen kirke. Derimot ble det ikke gjort forsøk på å oversette Bibelen til berbisk, språket til områdets opprinnelige innbyggere. De fleste forsto den latinske Bibelen, men mange fikk den altså ikke på sitt eget morsmål.
Via arianske vandaler til keisermakt
Straks striden mellom katolikker og donatister med makt var avblåst, fikk både den katolske og den donatistiske gruppen en felles motstander. I år 429 invaderte arianske vandaler Nord-Afrika. Flere kirkemøter hadde fordømt arianerne for sin lære siden de ikke ville bekjenne at Jesus var Guds sønn, av samme vesen som Faderen selv.
Når de nå fikk politisk makt i Nord-Afrika, benyttet de anledningen til å hevne seg på den katolske kirke, og særlig dens ledere. Mange biskoper ble forvist fra området, og kirken i hovedstaden Kartago ble i lang tid nektet å innsette ny biskop. For en kirke der biskopene hadde meget stor innflytelse over sin menighet, førte manglende lederskap til en svekket kirke.
Etter 100 år med undertrykking fra vandalene, ble området «befridd» av keiseren i Konstantinopel i år 533. Arianerne mistet makten over kirken, men nå var det keiseren som ville bestemme. Den før så sterke og selvstendige kirken i Nord-Afrika måtte lydig følge det som keiseren i Konstantinopel sa. Tidligere hadde kirken i Nord-Afrika jevnlig kommet sammen for rådslaging og felles avgjørelser, men nå ble de viktigste avgjørelsene tatt i Konstantinopel. Slik gikk det i nye 100 år.
Press fra Islam
At kirken i Nord-Afrika forsvant, skal ikke muslimene uten videre få skylden for. Men fremveksten av islam på 600-tallet påvirket Nord-Afrika negativt på flere områder allerede før muslimene kom til deres område.
Mens hovedstaden Kartago tidligere hadde vært et viktig handelssentrum for varer både fra øst og vest, førte islams fremgang til at forbindelsen østover i Middelhavet stoppet opp. Dette førte til økonomisk tilbakegang for Kartago, og dermed også for den viktige kirken der. Samtidig kom det flyktninger østfra, som rømte fra de muslimske erobrerne. Flyktningene måtte ha mat og klær, og Kartago og dens kirke stilte opp. Dermed økte utgiftene mens inntektene minket.
Formelt var det keiseren i Konstantinopel som hadde makten i Nord-Afrika. Men han var langt borte og maktet ikke å opprettholde verken makten i samfunnet eller sin støtte til kirken i Nord-Afrika. Området kom i en økonomisk bakevje og opplevde politisk, kulturell og kirkelig tilbakegang.
Kirken i Nord-Afrika var nok afrikansk, men den hadde samtidig tilpasset seg den romerske samfunnsstrukturen. Så når samfunnssystemet sviktet, så sviktet også den organiserte kirken. Kirken ble svekket i takt med samfunnet.
Lederflukt til Europa
I år 697 ble Kartago erobret og muslimske arabere overtok den politiske kontrollen over Nord-Afrika. Til å begynne med var de ikke så opptatt av misjonering, verken gjennom overtalelse eller tvang. Men da nye makthavere kom, forsvant samtidig mange fra den gamle eliten og slo seg heller ned på det italienske fastlandet eller i Sicilia og Sardinia, og noen dro til Konstantinopel. Det samme gjorde også flere av kirkens lederskap.
Kanskje en viktig grunn til kirkens tilbakegang og at den til slutt forsvant i stor grad skyltes at man var så nært knytet til de italienske landområdene? Sicilia og øvrige deler av Italia var jo ikke langt unna Nord-Afrika, og det tilhørte den samme kulturkretsen. Vi ser iallfall at forvisning og tilbaketrekning dit skjedde flere ganger. Så da muslimene etter en tid fikk mer misjonsivrige ledere, var kirken i Nord-Afrika allerede sterkt svekket og klarte ikke å motstå det økende muslimske presset.
Kirken dør ut
Vel så viktig som direkte press var nok det indirekte. Det kom flere arabiske muslimer til området. De kristne ble ansett som annenrangs borgere. Når disse så fikk stadig flere landsmenn og innvandrere med en annen tro, følte nok endel det også mer naturlig selv å skifte religion.
Dessuten var det nok en del som tenkte at islam var enda en variant av den kristne tro og dermed ikke var så farlig å slutte seg til. Der tok de feil. Og mens andre nye retninger hadde forsvunnet etter cirka 100 år, ble islam værende i Nord-Afrika.
Fra 700-tallet ble det merkbart færre kristne i Nord-Afrika. Regionens gamle storby og kirkelige sentrum, Kartago, mistet sin innflytelse til fordel for nabobyen Tunis som nå vokste frem. Færre biskoper samlet seg til kirkemøter. Antallet biskoper avtok også. Og på 11–1200-tallet hører vi om bare noen spredte grupper av kristne. Det aller siste livstegnet fra kirken i Nord-Afrika vi kjenner til, er fra begynnelsen av 1500-tallet. Så ble det stille. Den gamle kirken i Nord-Afrika ser dermed ut til å ha dødd helt ut.
Mulig årsaker til kirkens fall
Kirken hadde vokst raskt i Nord-Afrika. Det virket som om befolkningen var ekstra mottakelig for nye impulser. Kanskje dette fremdeles lå i kulturen deres, å åpne seg for det nye som kom? Som nevnt hadde ikke den berbiske urbefolkningen fått Bibelen og andre hellige skrifter på hjertespråket, sitt eget morsmål. De fleste predikantene som hadde brukt berbisk, hadde vært donatister, og selv om mange av disse hadde gått over til den katolske kirke igjen, var deres innflytelse svekket.
Den første bølgen av arabiske muslimer hadde sett ned på lokalbefolkningen. Men da en ny retning av islam understrekte rettferdighet og likhet for alle, omfavnet berberne denne tanken og ble nå ivrige propagandister for islam.
Men også en annen forklaring bør nevnes. For også Egypt ble erobret av muslimene, og her forble en stor del av befolkningen kristne i lang tid. Selv i dag er det rundt 10 % kristne i Egypt. Men her fikk man en stor bevegelse av kristne som søkte ut i ørkenen for å leve et asketisk liv, alene eller i grupper.
Ut fra dette ble det dannet mange klostre som øvde en sterk åndelig innflytelse på resten av kirken. Riktignok har reformasjonshistorien pekt på klostervesenets baksider slik disse utviklet seg, men klostrene hadde også mange sterke sider. De var åndelige kraftsentra, steder for utdannelse, åndelig fordyping og misjonering. Også i Nord-Afrika fantes det klostre, men langt færre, og donatistene mislikte dem.
Etter mønster fra Augustin ble klostrene ofte lagt til byene og knyttet til biskopen der. Dermed fikk Nord-Afrika få klostre som kunne fungere som åndelige kraftsentra når samfunnet omkring forvitret.
I min bok «Steinene roper – Kirkens røtter i Nord-Afrika» skriver jeg mer utførlig om kirkens fremvekst, dens storhetstid, dens problemer og dens tilbakegang. Jeg har forsøkt å skildre historien slik den var, uten å trekke paralleller til vår tid. Men jeg håper denne gjennomgangen kan gi noen tanker som kan være til hjelp i arbeidet med å bygge en levende og åndskraftig kirke i Norge i årene fremover.
