De fleste har et forhold til fastelavn, selv om det ofte begrenser seg til boller og fargerike bjørkeris. Men det er jo en del av kirkeåret, så hva handler det egentlig om?
Fastetiden er de 40 dagene før påsken, hvor vi følger Jesu vandring mot påsken i Jerusalem og korset som venter. Vi tar utgangspunkt i påskedag, og teller oss 40 dager bakover. Men så skal søndagene trekkes fra, for de er festdager som alltid har oppstandelsen som grunnlag. Så da ender vi opp på en onsdag. Da begynner fasten. Og forut for fasten kommer fastelavn. Fastelavn er fra tysk, og betyr kvelden før fasten – men gjennom historien har det preget de tre dagene forut for fastetiden.
Fastelavnssøndag er den siste søndagen før fasten begynner, og er ofte forbundet med karneval. Det er av latin og betyr «fjerne kjøttet», ettersom faste tradisjonelt har med mat å gjøre – etter Jesu 40 dagers faste i ørkenen. Så før man begynner har man anledning til å spise seg opp på ekstra god mat. Der kommer fastelavnsbollene inn i bildet, selv om de er av en mye senere dato. Fastelavnsris er egentlig en hedensk fruktbarhetstradisjon, men i en kristnet utgave kan det dreie seg om Jesu lidelses vei – du får selv avgjøre om det er meningsfylt!
Så følger blåmandag, i dag har det gjerne betydningen «dagen derpå» – ettersom fastelavn er en festdag. Men i katolsk tradisjon dekket man alteret med et blått klede denne dagen, og prestene begynte sin fastetid, to dager før alle andre.
Feitetirsdag er ganske selvforklarende, dette er siste sjanse for å spise energirik mat før det blir mere skrint på matbordet.
Og så kommer starten av fasten med askeonsdag, hvor man mange steder feirer gudstjeneste og markerer konkret starten på fastetiden med å tegne kors av aske i pannen.
Nå er det slik at fasten for mange har mistet sitt innhold. Det er ikke populært med forsakelse i våre dager, vi vil helst ikke gi avkall på noe som helst. Festen holder vi gjerne på derimot, men min påstand er at uten fasten gir ikke fastelavn eller fest noen mening.
Kanskje kan vi heller se slik på det: fastelavn er en fest hvor vi gleder oss over hva Jesus var villig til å gi avkall på, for vår skyld. For når han kom til vår jord gav han avkall på sitt eget, den herlighet han hadde fra evighet, og tok på seg en tjeners skikkelse. (Fil 2:7)
Vi, derimot, er som disiplene i Getsemane – da han skulle gå inn i sin siste prøvelse måtte han til sist gjøre det helt alene. De som var med ham, var ikke engang i stand til å holde seg våkne. Men han gjorde det, av kjærlighet til oss. Han alene bar korset. Han alene åpnet veien til Gud, og gav oss retten til å bli Guds barn.
Derfor kan fastelaven få bære preg av å være en takkefest, hvor vi gleder oss over alt det gode Gud har velsignet oss med. Det venter en himmelsk bankett, hvor alle våre festmåltider her på jorden kommer til å blekne i sammenligning.
Men jeg tror også vi gjør klokt i å ikke la festen overta for fasten. Bruk de førti dagene som følger til å vandre lidelsens vei sammen med Jesus. Ta ditt kors opp, som en sann disippel. Da vil du også erfare en større nærhet til det Jesus har gjort for deg, selv når du kommer til kort.
Selv når vi står foran vanskeligheter og motgang kan vi glede oss, for Jesus har gått foran. Vi kan få nyte fruktene av det han har gjort, og følge i hans fotspor. Kanskje det også kan fylle fastelavn med mening?
På foross.no har vi et rikholdig arkiv med tusenvis av ressurser. Denne artikkelen ble første gang publisert i februar 2022
