Forholdet mellom Kristus og mennesket i Dietrich Bonhoeffers bok Etterfølgelse

Dietrich Bonhoeffer

Dietrich Bonhoeffer, født 4. februar 1909, død 9. april 1945, var en tysk, luthersk prest og teolog som kom til å jobbe i den delen av den tyske kirken som ble kalt bekjennelseskirken, i tillegg til at han var aktiv i motstandsbevegelsen mot nazi-regimet. Han skrev en rekke bøker, hvorav de mest kjente er Etterfølgelse (Nachfolge) og Fellesskap og bønn (Gemeinsames Leben). Begge disse ble utgitt under andre verdenskrig. Det ble også hans manus om etikk.

I 1943 ble Bonhoeffer nektet av regimet å tale og skrive offentlig. Samme år ble han fengslet og han ble avrettet i konsentrasjonsleiren Flossenbürg i Bayern 9. april 1945. Dette skjedde på grunn av hans tilknytning til motstandsbevegelsen som planla og utførte en rekke drapsforsøk på Hitler mens Bonhoeffer var i fengsel, blant annet 20. juli-attentatet i 1944.

Bekjennelseskirken

Den delen av kirken som ikke bøyde seg for nazi-regimet ble kalt bekjennelseskirken. Det var aldri et eget samfunn, men de tilhørte den nasjonale kirken i Tyskland. Det var den store majoriteten av den tyske kirken som stod for universitetene der prester fikk sin utdannelse, og Bekjennelseskirken var dermed nødt til å starte opp et eget presteseminar i Finkenwalde, hvor Bonhoeffer ble valgt til rektor i 1935. Han var der frem til institusjonen ble stengt av det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo i 1937.

Dette er bakgrunnen nå som vi vil se nærmere på Bonhoeffers bok, Etterfølgelse, og særlig fokusere på hvordan han skildrer forholdet mellom kirken og verden eller Kristus og mennesket i boken. Dette er interessant, delvis fordi det er et alltid aktuelt tema for kristne, og delvis fordi boken er skrevet i en tid da kirken gikk nazi-regimets ærende samtidig som Gud fremdeles elsket verden så at han ga sin Sønn for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Allerede i forordet slår Bonhoeffer an tonen. Temaet, som tittelen avslører, er etterfølgelse. Men ikke etterfølgelse av hvem som helst. Etterfølgelse av Jesus Kristus. Bonhoeffer innleder med spørsmålet om hvordan Jesus vil ha det, og fortsetter med å skrive at for at vi skal vite dét, må Skriften – Kristi egne ord – være rettesnoren.

Billig nåde

Bonhoeffer begynner med å ta et oppgjør med det han kaller for billig nåde. Dette står i kontrast til det han kaller "dyr nåde". Han innleder med ordene "billig nåde er vår kirkes dødsfiende". Billig nåde er den nåden som de ubotferdige gir seg selv. Det er å stryke over sin egen synd. Den billige nåden er å rettferdiggjøre synden istedenfor synderen. Billig nåde er det når den som mener seg å ikke ha synd, døyver sin egen samvittighet. Billig nåde er det som vi gir oss selv. Billig nåde er nåde som forutsetning fremfor nåden som konklusjon.

Det er som når den ferske studenten på universitetet konkluderer med at "jeg innser når at vi ikke kan vite noe". En erfaren vitenskapsmann som har søkt etter kunnskap hele sitt liv kan med rette uttale ordene mens studenten bare prøver å rettferdiggjøre sin latskap. På samme måte mener Bonhoeffer at nåden som forutsetning bare bidrar til menneskets forsøk på å frigjøre seg fra etterfølgelse. Den som prøver å gjøre dette, bedrar seg selv.

Dyr nåde

Dyr nåde, på den andre siden, er evangeliet. Denne nåden er dyr fordi den kaller til etterfølgelse, og den er nåde fordi det er Jesus Kristus som kaller oss til å følge. Den er dyr fordi den kostet et menneske livet, og den er nåde fordi den først gjennom dette skjenker mennesket livet. Den er dyr fordi den fordømmer synden og den er nåde fordi den rettferdiggjør synderen.

Den er fremfor alt dyr fordi den har kostet Gud noe, nemlig hans Sønns liv. Og det som er dyrt for Gud, kan ikke være billig for oss. Gud ble menneske, det er dyr nåde. Her skimter vi det inkarnatoriske trekket i Bonhoeffers tenkning, noe som er gjennomgående gjennom hele boken.

Kun den som tror, adlyder og kun den som adlyder, tror

Etterfølgelse er å følge Kristus, Guds Sønn, Gud selv inkarnert. Han, Kristus, kaller mennesket ut av verden og inn til seg selv. Når Kristus kaller, stilles mennesket fram for dette ene: å følge etter eller ikke. Og den som følger, stiller seg i troens lydighet til den som kaller, Kristus. Troens lydighet er nettopp troens lydighet og samtidig lydighetens tro. Dette gjelder for etterfølgeren: Kun den som tror, lyder og kun den som lyder, tror.

Vi er nok vante med den første setningen, men Bonhoeffer mener at det eneste som er bibelsk er å holde hele setningen for å være sann. Når Kristus kaller, må mennesket komme uansett om det er for første, andre eller tusende gang at Herren kaller. Dette må ikke forveksles med rettferdige gjerninger for Gud. Peter kan ikke omvende seg selv, men han kan forlate garnene sine. Tankene går her til Bonhoeffers Etikk og delen om "ultima og pen-ultima" (det siste og det nest siste). Det som er ultima, det siste, er forkynnelsen av evangeliet, frelse gjennom dåpen og tro. Det som er pen-ultima, nest sist, er det som går foran dette. For at et menneske skal bli frelst må det høre evangeliet, og for at det skal høre, må noen forkynne og for at det skal høre forkynnelsen må det være der hvor det forkynnes. Det å ta seg til det sted hvor det forkynnes, til Kirken, ligger i pen-ultima.

Mennesket er i stand til å agere her. Mennesket kan reise eller la være å reise til Kirken. Hvis det reiser, gjør det det fordi det er kalt av Kristus. Dersom det ikke reiser, er det kalt allikevel men står imot kallet. Bonhoeffer skriver at dette steget bare kan tas på riktig måte, når vi slipper blikket fra vår egen handlemåte og kun retter blikket mot Jesu ord som kaller oss. Peter visste at han ikke kunne stige ut av båten og gå på egenhånd, det ville blitt hans undergang. Derfor roper han "Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet!" Og Kristus svarer "kom". Peter kan kun ta steget ut av båten på Jesu ord. Kun på Jesu ord kan Peter lyde sin Herre.

Poenget er her at troen og lydigheten henger tett sammen. Det finnes ingen tidsbestemt rekkefølge mellom dem som om det ene kom før det andre. Troen føder lydighet og lydighet føder tro og derfor er det sånn at kun den som tror, adlyder og kun den som adlyder, tror. Her må vi huske at det ikke er en selvvalgt lydighet og ikke en lydighet for hva som helst, men en lydighet som Kristus kaller oss til og en lydighet mot Kristus, som er den som kaller på oss.

Den udelte lydigheten

Denne lydigheten er udelt. Den lytter kun til Kristus, ikke verden. Denne lydigheten er konkret; hvis Jesus sier at vi skal overholde budene så skal vi gjøre det og ikke ta tilflukt til den billige nåden som forutsetning for å rettferdiggjøre vår latskap. Kristi kall er konkret fordi han vet at det bare er i den konkrete lydigheten at vi blir frie til å tro.

Bonhoeffer skriver at den prinsipielle kampen mot loviskhet selv er den mest logiske. Loviskheten, skriver han, kan kun overvinnes gjennom en virkelig lydighet mot Kristi nåderop "følg meg!". Loven blir nemlig oppfylt gjennom ham.

Etterfølgelsen og korset

Når Kristus kaller på et menneske, sier han "kom og dø med meg". Kristi død innebar en uhyggelig lidelse. Og han har selv sagt at tjeneren ikke er større enn sin mester. Hvis de gjorde så mot Herren, hva skal man da ikke gjøre mot dem som følger etter ham? Men dette er allikevel ikke det verste; Bonhoeffer skriver at bare den som har dødd bort fra sin egen vilje kan følge Jesus. Vi må dø bort fra oss selv, fra vårt gamle jeg, fra synd, død, djevel og alt ondt i oss selv. Det er dette korset vi har å bære.

I tillegg kommer det kors som legges på oss i form av forfølgelse og våre åndelige søskens byrder, som dypest sett er synden deres. Bonhoeffers poeng er her at det ikke finnes noe kors som vi har valgt selv, men kun det kors og den lidelse som Herren lar oss bære. Dette er videre mulig kun i kraft av Kristi lidelse. Så blir korset overvinnelsen av oss selv og hele verden.

Dåpen

Jesus sier "kom og dø med meg". Dette kallet er like konkret som alltid. Vår instinktive vilje til å slette over Jesu ord eller rett og slett gjøre dem utelukkende symbolske, må avvises. Kristus taler like lite om disiplenes symbolske død som sin egen symbolske død. I dåpen blir mennesket Kristi eiendom. Det døpes inn i den Treenige Gudens navn. Det tilhører ikke lengre seg selv, men Kristus og hele den hellige Treenigheten! Dåpen er altså en brytning, skriver Bonhoeffer. En brytning med verden og djevelen som dens hersker. Den døpte har ikke lenger noe direkte forhold til verden, for nå har Kristus kommet mellom verden og den døpte. Den som er døpt, tilhører ikke lenger verden, den tjener ikke lenger verden, er ikke lenger underordnet verden men tilhører utelukkende Kristus. Og alle relasjoner til verden og til vår neste, kirkelig eller ikke, går gjennom Kristus.

Mennesket har dødd med Kristus og fått både tilgivelse for all sin synd og rettferdiggjørelse for Kristi skyld. Kristus har blitt menneskets død og Kristus har blitt dets liv! Bonhoeffer skriver at kilden til selve troen ligger nettopp her, at Kristus har dødd for mennesket en gang for alle og at mennesket har dødd med Kristus en gang for alle i dåpen.

Fellesskap med Kristi legeme

Gjennom dåpen har vi blitt lemmer på Kristi legeme. Gud tar mennesket fra verden og til seg, ikke utelukkende gjennom ordet men også i Kristi legeme. De som følger Jesus, har fellesskap med hans legeme. Vi blir innlemmet i fellesskapet med Kristi legeme gjennom sakramentene. Vann og blod renner ut av Kristi legeme på korset. Dåpen er en innlemmelse i Kristi legeme, og nattverden er å bli bevart i legemet og dets fellesskap.

Kristus var legemlig til stede fra cirka år 0 til år 33 e.Kr. Og han har vært legemlig nærværende helt siden da, i sin hellige nattverd og i sin hellige kirke som næres av ordet, dåpen og nattverden. Bonhoeffer skriver at der; i Kristus på korset, i dåpen, i nattverden er hele fundamentet for legemlig fellesskap med Kristus.

Sammenfatning

Hvordan vil Jesus så ha det? Det var jo det som var det innledende spørsmålet. Jesus Kristus, den inkarnerte, fullkomne, drepte, oppstandne og herliggjorte Jesus Kristus kaller mennesker til etterfølgelse. Ikke for at de fortjener det eller for at de utpeker seg som bedre enn noen andre på noe som helst måte, men fordi Han vil det og fordi de trenger det. Kristus kalte på de første apostlene med munnen.

I dag kaller han på oss gjennom sitt ord og sine sakramenter. Han kaller oss til en udelt lydighet, noe som innebærer et fullstendig avkall på verden og å feste blikket utelukkende på Ham som kaller. Blikket skal ikke festes på oss selv og vår etterfølgelse. Vi skal heller ikke la det festes ved den smale veien som vi vandrer på. Hvis vi gjør det, vil vi havne på ville veier igjen. Isteden skal blikket få falle på Jesus igjen og igjen, Han som kaller på oss og som går foran. Etterfølgelse er nettopp det å gå etter; å vandre etter Kristus. I denne etterfølgelsen lærer Han oss å adlyde Ham og vi ser snart at kun den som tror, adlyder og kun den som adlyder, tror. Ikke det ene eller det andre, men begge deler samtidig.

Etterfølgelsen innebærer lidelse og kors. Det kan bæres kun i kraft av Kristi eget kors som vi får del i gjennom dåpen og nattverden. Her, i sakramentene, er Kristus selv til stede med sin livgivende nåde, sin tilgivelse, trøst og visshet; slike ting som verden ikke har og som vi ikke har i oss selv. Disse tingene finnes kun hos Kristus og hos den som følger etter Ham. Disse tingene finnes i den som følger etter Kristus, ene og alene fordi Kristus har kalt på denne, gjort den til sin egen gjennom dåpen og igjen og igjen gjennom nattverden.