Mange kritikere av kristen tro avfeier all gudstro som irrasjonell og ufornuftig. Vår tids kanskje mest kjent ateist, Richard Dawkins, hevder at religiøs tro er overbevisninger «på tross av, kanskje til og med på grunn av, mangel på bevis» (engelsk: «Faith is belief in spite of, even perhaps because of, the lack of evidence»).
Kristne kan møte en slik anklage på ulike måter. Noen ønsker å argumentere fornuftsmessig for deres tro. Det kan skje ved å henvise til Bibelens troverdighet, til argumenter for at Jesus stod opp fra de døde eller ved å prøve å vise at det er mer sannsynlig at det finnes en Gud enn at universet vårt er gudløst.
Andre velger en mer defensiv tilnærming. Kanskje vil de påpeke at alle mennesker – også de som ikke tror på Gud – tror mye forskjellig som egentlig ikke kan bevises. Et eksempel kan være menneskerettighetene. Det er neppe mulig å begrunne vitenskapelig at alle mennesker er «født frie og med samme menneskeverd». Den ateistiske filosofen Alex Rosenberg ønsker bare å tro det som kan vitenskapelig bevises. I boken The atheist’s guide to reality. Enjoying life without illusions forkaster han derfor at noe er godt eller ondt, at mennesket har fri vilje eller bevissthet, og at tankene våre kan forandre noe. Han innrømmer at ateismen ikke er særlig «warm and fuzzy» og mener vi må innse at livet ikke har noen mening.
Jeg tror det er viktig å fremholde at alle har et livssyn – og grunnleggende overbevisninger – som ikke fullt ut kan begrunnes rasjonelt eller vitenskapelig. Men det er neppe holdbart å mene at det dermed er umulig å si noe som helst om hva det er fornuftig å tro. Også forutsetninger kan drøftes og vurderes. Ingen kristne vil antagelig mene at påstanden fra astrologer om at fødselsøyeblikket har betydning for livet ikke kan kritiseres. Det går også an å problematisere at et norrønt livssyn er solid begrunnet.
Noen kristne virker imidlertid til å være lite opptatt av å forsvare kristen tro ved hjelp av fornuftsmessige argumenter. Tvert imot vil de kanskje henvise til 1. Kor 1,22-23 hvor Paulus sier:
For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.
Betyr disse ordene at kristen tro rett og slett er ufornuftig?
Paulus om det «dåraktige»
Det kan være naturlig å starte samtalen om forholdet mellom tro og fornuft med det Paulus skriver om temaet i 1. og 2. Korinterbrev. Det finnes flere viktige tekster som lager en kontrast mellom evangeliet og verdens visdom:
Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud. 1. Kor 1,26-29.
Vi kan raskt konstatere at Paulus vil advare imot at kristendom gjøres til en slags avansert visdomslære. Det er på ingen måte nødvendig å være særlig klok for å gripe budskapet om Jesus som frelser og forsoner.
I tillegg er det slik at når vi forkynner Kristus korsfestet, så gir vi jøder og grekere noe annet enn det de ønsker. Disse søker visdom og tegn, men det kristne budskapet oppleves anstøtelig for jøder og som dårskap for hedninger.
Disse advarslene skal vi ta på alvor. Det finnes mange eksempler fra historien på at gode intensjoner om å nå den moderne verden – og moderne mennesker – ble til utvannet kristendom. Det er verdt å minne om det Paulus skriver i 2. Kor 11, 3-4:
Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.
Hvis all ateisme forsvant
Kristendom er først og fremst "ordet om korset" – "Kristus korsfestet". Det er noe vi trenger å minne hverandre om hele tiden. For det er ikke naturlig å tenke slik.
Jeg har selv reflektert en del over akkurat dette når jeg noen år har studert filosofi ved Universitetet i Oslo. I min masteroppgave skrev jeg om hvorfor Gud ikke oppleves mer tydelig til stede i vår verden. Helt konkret drøftet jeg et argument som den kanadiske filosofen J. L. Schellenberg har fremført. Han hevder at en god og allmektig Gud ville ha sørget for at det ikke finnes rasjonell og fornuftig tvil på Guds eksistens. Og siden det finnes slik tvil, konkluderer Schellenberg med at en god Gud ikke eksisterer.
Jeg må innrømme at jeg finner dette argumentet utfordrende – og jeg har også skrevet mye om det i boken Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen? Etter hvert har jeg kommet frem til at det beste motargumentet er dette: Gud bryr seg ikke om at det er tvil om hans eksistens siden kristendom handler om "ordet om korset". Det kan faktisk hende at ikke et eneste menneske hadde blitt kristent selv om Gud sørget for at all ateisme forsvant …
En forståelig og meningsfull tro
Er det så slik at kristendom er helt ufornuftig?
Jeg tror svaret på et slikt spørsmål avhenger av hva vi helt presist mener. Vi kan nemlig bruke ordet "fornuftig" på litt ulike måter. Så la oss se på noen aktuelle beslektede ord:
Er budskapet om Jesus meningsfullt? Det virker umulig å svare nei til det. Paulus mener åpenbart at ingenting er mer meningsfullt enn å forkynne Jesus korsfestet. Uansett hva vi måtte mene om fornuftens begrensning: Det rimer ikke å gjøre kristendom til et budskap uten mening.
Er budskapet om Jesus forståelig? Jeg har svært vanskelig for å tenke at Paulus ville ha skrevet så mange brev – og brukt språket aktivt – hvis han ikke tenkte at kristen tro kan forstås. Det er vel heller ingen som på ramme alvor mener at spørsmålet «Hva tror du på?» bør besvares med «Det aner jeg faktisk ikke».
På dette området tenker jeg trosforsvar har en viktig rolle. Vi er kalt til å forklare hva det faktisk betyr å tro på Gud. Som Peter skriver i 1. Pet 3,15:
Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håpet som bor i dere!
Er budskapet om Jesus logisk? Et slikt spørsmål blir det litt mer vrient å svare. For det første finnes det åpenbare paradokser i den kristne tro. Å forklare logisk treenigheten, eller at Jesus fullt og helt er Gud og menneske, er i hvert fall vanskelig! I tillegg må vi huske at Guds tanker er høyere enn våre tanker (Jes 55,9). Det trenger ikke å være et problem at ikke alle aspekter ved troen vår «går opp». Noe vet Gud bedre enn oss.
Samtidig er det vel ingen som faktisk mener at troen vår kan være helt ulogisk. Jeg kan ikke både tro at Gud er en person og å tro at Gud egentlig bare er «energi». Det rimer ikke å tro at Jesus stod opp fra de døde og samtidig tenke at det ikke spiller noen rolle om skjelettet hans finnes i en grav i Jerusalem.
Veien til tro
Når Paulus i 1. Korinterbrev skriver at kristen tro er «dåraktig», tror jeg ikke vi treffer blink hvis vi ser ordet som et synonym til «ufornuftig». For det er ikke slik at Paulus vil forkynne et usammenhengende eller ubegripelig budskap. Derimot mener han åpenbart at budskapet om korset vil oppleves som lite høyverdig og lite tiltrekkende.
Dette er av stor betydning fordi Gud er opptatt av at ingen skal rose seg. Det er derfor «ikke mange vise etter kjødet ble kalt». Evangeliet handlet utelukkende om hva Gud gjør. Derfor er det avgjørende for Gud å «gjøre til intet det som er noe». Budskapet om Jesus er ikke beregnet for de som er særlig kloke og de som lodder dypt. Nei, det som forkynnes er det «som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte» (1. Kor 2,9).
Alt dette betyr altså ikke at vi trenger å konkludere med at kristen tro ikke har noe med fornuft å gjøre – eller at vi skal være passive i møte med fornuftsmessige angrep på troen vår. Vi trenger heller ikke å tenke at Paulus var mindre intelligent! Da Paulus forsvarte seg foran Festus, fikk han som respons fra den romerske stattholderen:
Du er fra forstanden, Paulus! Din store lærdom driver deg til vanvidd! Apg. 26,24
I møte med falske apostler, slo Paulus fast:
Men jeg mener at jeg ikke står tilbake for disse veldige apostlene på noe vis! Er jeg ulærd i talekunst, så er jeg det ikke i kunnskap. Tvert om, den er jo på alle måter og i alle ting lagt tydelig fram for dere. 2. Kor 11:5-6
Konklusjonen blir altså at det ikke er noen åpenbar og nødvendig konflikt mellom kristen tro og fornuften. Samtidig må vi ta konstatere at veien til tro ikke går gjennom kløktig argumentasjon. Det er forkynnelsens kraft – båret av Ånden – som fører mennesker til tro. Akkurat det får Paulus tydelig frem i 2. Kor 10,3-5:
For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.
