De spør ikke:«hvor er Gud, han som skapte meg, og som lar lovsang lyde om natten.» Job 35:10
Julesalmen «Deilig er jorden» av den danske dikteren Bernhard Severin Ingemann, brukes mer og mer hele året. Nå i denne vakre sommertid har jeg lyst til å ta den fram.
Når man henter fram bakgrunnen for mange salmene våre, oppdager vi paradoksene. Lovsanger er ofte skapt i ekstremt vanskelige situasjoner. Dette gjelder også «Deilig er jorden» som ble skrevet i 1850, altså under den første slesvigske krig, også kalt treårskrigen, en danks-tysk krig.
Ingemann hadde fått melodien fra en tysk julevise, men «ordene duer ikke» sa han.
«Det funkler og stråler av lys. Ikke en skygge finnes i den. Ikke en sten på vegen. Ikke anelse av noe mørkt og stygt. Jorden er deilig, og Guds himmel er prektig. Vegen mellom dem går gjennom «de fagre riker på jorden», og vi treder denne veg med sang, selv dødens hårde virkelighet anes kun som et ledd i den store fremadskriden mot målet», skriver Ludvigs om den. (Kristen sang og musikk, bind 1)
Hjemme har vi mange ulike salmebøker. Tilfeldigvis finner jeg Metodistkirkens «Salmebok til Guds ære og menighetens oppbyggelse» fra 1941. Eieren er Kristian Hansen, min mann Arnes oldefar. Et «eseløre» er laget på en for meg ukjent Ingemannsalme.
Jeg er nysgjerring på slektshistorie og spør om Arne husker oldefaren. Jo, det gjør han, han var 9 år da han døde. Han satt ofte i den innerste, lite opplyste stua i det store huset på Hvittingfoss,
Ellers går Kristian bare under navnet «slaktærn» i juleselskapene. Han kjørte rundt på bygdene og hentet slaktedyr, i det store huset var det var pølsemakeri og slakterbutikk. Min svigerfar flyttet til sine besteforeldre og begynte å jobbe i slakterbutikken som 13-åring etter et moren Martha, «slaktærns» datter, døde av tuberkulose og faren hadde giftet seg med Ragna som var enslig mor.
Kristian bar på flere tunge, tause sorger, noe som kommer fram i noen papirer etter et slektsstevne i 1983. Sorgen var gjerne taus når det dreide seg om den skumle smittsomme sykdommen «tæring» som rammet unge mennesker i Norge i en 100-årsperiode fra 1850-1950. Utsiktene til helbredelse var dårlig fram til antibioka mot tuberkulose kom på banen mot slutten av 1940-tallet.
I prologen fra slektsstevnet hører vi om etterkommerne av Kristine og Hans Dyresen, Kristians foreldre, og deres ni barn.
Men der hvor liv er født, og gleden er tilstede
Kan også sorgen komme inn med disharmoni i livets glede
Og dempe selv den fineste sordin. For rytteren på den gulhvite hest red frem
– i skyggen av den hvite pest (tuberkulose)
Så fire av deres barn i livets vår Blev rykket bort,
og sorgen var så tung og sår.
Kristian hadde altså mistet fire søsken i tuberkulose.
Han mistet også fem egne barn i den «hvite pest». Fra 1923-1933 døde barna Astrid 25 år gammel, Anna 21 år gammel, Solveig 18 år gammel, Harald 25 år gammel og til sist Martha 35 år gammel. Hun døde fra tre barn og hadde allerede mistet Åsta som femåring i tuberkulose.
I prologen beskrives «slaktærn» på denne måten:
Og tredjemann var Kristian en fargerik person
Med kraft og fynd i replikken,
Vi husker ham i velkjent posisjon
Fra turer etter slakt til butikken.
En hårdt prøvet mann på livets vei
Som aldri gikk rundt og beklaget seg.
Men kjente du ham innerst inne
Så vet du hvor han gikk for kraft å finne,
Han nevnte dette selv så mang en gang
Så la det sies med hans kjæreste sang.
«Syng for Herren, å mitt hjerte,
Troens sang som han deg lærte,
Om hans nåde, om hans fred,
Om hans store kjærlighet».
De gamle menn var blyge med egne følelser og sorg, ikke minst en mann som «slaktærn».
Hvordan så «slaktærn» i den dunkle stua ut innvendig? Mintes han barndommen på Komnesplassen med åtte søsken og livet i det store slakterhuset med kona Andrine og deres seks barn fra lykkelige år? Kun nest eldste datter Harda overlevde faren. Var sorgene over alle barna glemt når han sang sin yndlingssang? Hvordan var det med salmedikteren Ingemann? Fortrengte de sorgen, hoppet bukk over den og gikk bare trossig videre i livet?
I salmeboka etter «slaktærn» finner jeg nettopp «eseløret» på en Ingemannsalme som forteller at klagen og sorgen var gitt rom, men adressaten var Gud selv. Som Job fikk han erfare at det bare var i møte med Herren selv at klagen kunne forvandles til lovsang. Gud Herren hadde hatt «stevnemøte» med dem i og gjennom sorgen.
Når meg den siste venn forlater,
Og ingen sjel meg her forstår,
Jeg ber da til min Gud og Fader,
Og bønnen til Guds himmel når;
Har sjelens tanke ingen ord,
I stille sukk den flyr fra jord.
Hva dypest seg i hjertet rører,
Hva ingen tunge nevne kan,
Hva intet jordisk øre hører,
Har røst i sjelens stille land.
Til alle sjelers vell det når:
Du Åndens Fader, meg forstår.
I Jesu navn jeg vil utgyde
Min hele sjel, o Gud for deg.
Min bønn i lovsang skal utbryte,
Mitt sukk til pris skal vende seg,
Når jeg av deg her bliver hørt
Og ut av all min trengsel ført.
(B. S. Ingemann)
«Slaktærns» yndlingssalme gjengis i sin helhet:
Syng om Herren, å mitt hjerte, troens sang som han deg lærte,
Om hans nåde, om hans fred, om hans store kjærlighet.
Syng om ham som gav deg livet, syng om alt som deg ble givet.
Syng når du går inn og ut evig pris til ham, vår Gud!
La din sang fra dype daler stige opp mot himlens saler,
Syng med englekoret hist: «Lovet være Jesus Krist».
Syng så alle hjerter gløde om det første store møte,
Da Guds sønn skal komme ned I sin glans og herlighet.
Syng så alle det kan vite at kun de som ærlig stride,
Vil vår Herre kjennes ved nu og i all evighet.
(Ander Nielsen)
God sommer med glede over den jord Gud har gitt oss med duften av paradiset, på tross av pandemi, klimakrise og frafall i vårt folk. «Gjennom de fagre riker på jorden, går vi til paradis med sang»
