I generasjoner har teologer og kristne med ulik teologisk kompetanse, med subjektive og kollektive erfaringer fra troens liv, diskutert hvordan Bibelen best bør tolkes.
I den senere tid har spørsmålet om hvorvidt bibelforskning og kirkens forkynnelse kan fortsette å leve under samme tak, både metaforisk og bokstavelig, tvunget seg fram til å bli det viktigste spørsmålet kristne står overfor.
Tro i spagat
Moderne bibelforskning formidler ofte interessante fakta om Bibelen, tiden den er skrevet i, hvordan skriftene er blitt samlet osv. Samtidig finner vi innspill til tolkninger av dens fortellinger som stemmer dårlig med hva Bibelen selv forventer at leseren skal tro.
Riktignok er det stor uenighet forskerne imellom, og deres teorier kan ofte snuble i beina på hverandre – og ja: det er et vanskelig fagområde. Mange av Bibelens fortellinger er viktige blant annet fordi de hevder å være historiske og være koblet til den virkelige verden. Selv om de utgjør en vitenskapelig umulighet.
Jesu oppstandelse er i særklasse her. Bibelen hevder rett og slett å være sann, og det gjør den betydningsfull på en helt annen måte enn når jeg leser sakprosa eller skjønnlitteratur, eller ser Shakespeare.
Kristne opplever derfor at bibelforskning ofte kan oppleves undergravende for troen, men samtidig noe man ikke kan la være å forholde seg til. Så hva skal man tenke og tro?
Gammelt fenomen, ny løsning?
Både som vitenskapelig og kirkelig virksomhet har moderne teologi behov for et rammeverk i sin tenkning om Bibel og modernitet.
Læren om Jesus som samtidig menneske og Gud er best egnet til dette, skriver jeg i min nyeste bok: Bibelen på slakk line. Bibelforskningen og kirkens forkynnelse – et balansert samspill fortsatt mulig? (Efrem forlag 2020). Bokens innledning starter med ord som mange kirkegjengere vil kjenne igjen:
Samme natt Jesus ble arrestert, ba han ifølge Johannesevangeliet Gud passe på disiplene med disse ordene: «Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.» (Joh 17:17) I tradisjonell kristendom har «ditt ord» vært knyttet til Bibelen, og i Norge har det i mange kirker vært vanlig for prester og pastorer å starte sin søndagspreken med bønnen: «Hellige Gud, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet.» Ordene er altså blitt knyttet til lesingen av bibeltekster og forkynnelsen.
Herfra drøfter boken først ulike motsetninger mellom bibelforskning og Bibelens gyldighet. Her beskriver jeg både forskningssituasjonen og diskusjonen som foregår i fagmiljøene.
I forlengelsen av dette viser jeg den kirkehistoriske utviklingen. Her fokuserer jeg spesielt på at Bibelens karakter alltid har vært utfordrende for kirken(!), og beskriver hvordan perspektivene på dette har variert historisk. Slik for eksempel funnet av Dødehavsrullene viser, så hadde man på Jesu tid ulike varianter av Det gamle testamentet, uten at man følte at dette undergravde Skriftens autoritet. Tilsvarende kunne de første kristne ha fire evangelier.
På den annen side var man svært opptatt av å unngå juks, slik vi ser når Paulus advarer om forfalskninger. Noen århundrer senere hadde Augustin og bibeloversetteren Hieronymus en heftig diskusjon om bibeloversettelser. I moderne tid snakker man om hvordan den historiske avgrunnen mellom Bibelens tid og oss gjør det umulig å ta bibeltekstene umiddelbart til seg, uten å gå veien om forskning og moderne etikk og virkelighetsoppfatning.
Den siste delen av boken bringer en ny tilnærming til bibeltolkning til torgs, hvor jeg ser på hvordan læren om Kristus (kristologi) kan anvendes på Bibelens tilblivelse. Her får jeg hjelp av tenkningen hos to filosofer, den tyske Johann Georg Hamann (1730-1788) og nordmannen Egil A. Wyller (f. 1925), til å vise hvordan bibellesning i lys av Jesu to naturer kan foregå; her fremsettes eksempler, spesielt i perspektivet av korsteologi.
Bibelen som ydmykelse
Påsken og korset er ikke bare en fortelling om Jesu lidelse og oppstandelse, den illustrerer også hvordan Gud går frem for å åpenbare seg og hvordan dette blir møtt av menneskeheten. I ukene før påskedagen minnes vi at Jesus lot seg ydmyke, «han fornedret seg selv til døden», for vår skyld.
Slik er det også med Bibelen, ifølge Hamann. Som Jesus åpenbarer seg på en måte som får mange til å ta avstand, slik gir Bibelen oss et møte med Gud som mange mener er under både Guds og vår verdighet.
Men nettopp på denne måten vant Jesus over døden, og nettopp ved å ydmyke seg selv i Bibelen taler Gud til oss.
Den historisk-kritiske metode har gjort denne ydmykelsen spesielt tydelig, for her fokuserer man på Bibelens tilblivelse ved mennesker. Det betyr ikke at alle teorier om hvordan Bibelen er blitt til, stemmer eller noe Gud står bak.
Som innen de fleste andre vitenskaper er bibelforskningen preget av både overmot og ideologi, og bør møtes med sunn kritikk, noe også med en klype salt. Men de fleste bibellesere vet at i møte med Bibelen sitter man igjen med spørsmål, og av og til blir disse spørsmålene så vanskelige at de blir en del av korset den enkelte troende må bære. Det er denne ydmykelsen moderne bibelforskning ikke er villig til å kjenne på eller akseptere.
Fruktbar spenning
Bibellesere vet også at å følge Jesus er krevende, men at det er verdt det. Mesteren gjør Gud nær i den troendes liv, fordi han er både Gud og mann (inkarnasjon). Dette er nok et viktig poeng i min bok: På samme måte som Jesus Kristus, har Bibelen en menneskelig og en guddommelig side. Her bruker jeg Wyllers filosofiske tankeverden, som kalles henologi, læren om det ene.
Dette er perspektiver som har vært viktige når kristne har reflektert over hvordan Jesus er både Gud og menneske samtidig. Det er en del av den kristne etterfølgelsen og lidelsen å holde disse sidene sammen – tross i spenning. Det er en del av den kristne troens særpreg å forankre seg i realiteter, både i fortid, nåtid og fremtid. Unngår vi denne spenningen mister man enten bibelteksten som guddommelig stemme eller tekstens kobling til virkeligheten.
Glemmer kirken dette, blir forkynnelsen enten like gudløs som bibelforskningen risikerer å bli, eller like virkelighetsfjern som eventyret.
Ja, jeg vet at eventyr og fiksjon kan formidle sannheter på sitt vis, og funn og vitenskapelige teorier ofte likedan. Problemet oppstår når man glemmer at vitenskapelige teorier er nettopp teorier, og at det som er sant i dag ofte er avleggs i morgen, eller at vitenskapelig virksomhet som regel vil ha ideologiske slagsider. For eksempel er det åpenbart at sekulære forskere kan avdekke mye angående Bibelens tilblivelse, men det må ikke forveksles med en sekulær virkelighetsforståelse som forklaringsmodell.
For kirken er det et kjempeproblem hvis forkynnere eller kirkeledere lar Bibelens menneskelige trekk annullere Guds nærvær i de bibeltekstene vi opplever uverdige eller fremmede for vår egen mentalitet, eller vanskelige historisk sett.
Tilsvarende ødeleggende er det hvis bibellesere må holde kirkerom og studier mentalt og åndelig atskilt i frykt for sjelelig husbråk, eventuelt erstatte forskningen med alternative sannheter.
Slik Jesus holder tilsynelatende motsetninger sammen i seg, har Gud likedan latt Bibelen framstå. Slik ble Jesus gitt «navnet over alle navn,» og av den grunn skal en gang alle bekjenne at han er Herre, i tråd med Guds ord. Sannheten.
