Hvis du vil høre mer om temaet i denne kronikken kan du lytte til denne episoden av Fast Føde der Andreas Bjørntvedt er gjest.
Jeg har ofte tenkt på hva det egentlig er som gjør at tro blir ekte for et menneske. Når skjer det? Hvordan formes den? Er det et plutselig møte med Gud? En gradvis prosess over tid? Eller noe midt imellom? Det eneste jeg vet sikkert er at det er Gud som skaper den.
Etter å ha intervjuet og analysert historiene til mange voksne som i dag sier at de har en kristen tro, ble én ting klart: tro formes ofte i relasjoner. Gjennom relasjon med vanlige, uperfekte mennesker, som lever noe troverdig. Som ser deg. Som bærer tro med varme og integritet.
Og kanskje er det nettopp det som gjør dette så vakkert: At det er tilgjengelig for oss alle å være en del av. For tro som setter spor, handler ikke om å ha alle svarene. Det handler om å leve et liv som peker på Jesus – med kjærlighet, integritet og tillit.
Det var slående hvor mange av dem jeg snakket med som pekte tilbake på ungdomstiden som den mest formative perioden for troen. Spesielt ungdomsarbeid, bibelskole og kristne leirer kom igjen og igjen – og ikke som vage minner, men som sterke, livsforvandlende erfaringer.
En av dem sa det slik: “Jeg kan ikke peke på én spesiell leir, men jeg ser tilbake på dem som en skattkiste.” Det var der mange av sporene fra Gud ble lagt.
En annen fortalte hvordan han som 18-åring satt på en festival og begynte gråte da han så bilder av fattige barn på skjermen. Han hadde tenkt å bli jagerflyger. Dette ble et gudsmøte som forandret alt, en uke senere bestemte han seg for å bli lege og reise ut i tjeneste i Afrika – og det er hva han gjorde.
Er det ikke rart? Tre dager med tynn madrass, dårlig søvn, og likevel – det forandret retningen på livet. Fordi Gud møtte han gjennom dette fellesskapet.Når jeg spurte informantene hvem som hadde hatt størst påvirkning på troen, kom mor øverst – men like etter kom ungdomslederen. For ungdomslederen så gjelder ikke bare dette hos dem som fortsatt er aktive i kirken i dag, men også blant dem som har beveget seg lenger bort fra kirken på et eller annet tidspunkt.
Undervisning har nok for mange vært viktig, men det var ikke nødvendigvis innholdet i undervisningen som traff mest. Det var menneskene de møtte der, som så deg, som var til stede, som trodde på deg, og som levde ut troen En av informantene uttrykte det slik: «De er troshelter, som levde et liv i bønn, et levende liv med Jesus, og et familieliv selv. Det er noe man ser opp til…noe du ønsker å strekke deg etter»…
Det er ikke prester og pastorer eller folk i høye posisjoner i kirken som oftest ble nevnt som mest betydningsfulle, det var de som var tett på livet derea. De som var en del av hverdagen og ungdomstiden, og som var til å stole på.
For de fleste er dette mor/far/ektefelle, men det kan egentlig være en hvilken som helst annen, som faktisk ser de, og møter de behovene og utfordringene de står i. Et nydelig eksempel er læreren som møter en av informantene midt i et angstanfall på videregående, og gir hun og venninnen penger til å gå på kafe istedenfor å komme på engelsktimen, fordi hun så det var hva denne informanten trengte. Nå er denne informanten rundt 40 år, og hun har fortsatt ikke glemt det – det vitnet om Jesus… og denne læreren er fortsatt en del av livet hennes.
Jeg spurte også hva som kjennetegner de som har hatt størst positiv innflytelse på informantenes kristne tro?
Svaret kom igjen og igjen: De var varme. De hadde integritet. De levde troverdige liv. De hadde ikke alltid svarene, men de levde slik at vi stolte på dem.
Og da de sa at Gud var god, så trodde vi dem – fordi de selv vitnet om dette gjennom måten de levde sine liv. Noen misforstår det om å være forbilde i tro, som å ha alt på stell, og nærmest være en slags "åndelig superhelt" med svar på alt.
Men det stemmer jo ikke.
De som ble nevnt flest ganger som trospåvirkere i denne studien, var ikke de som snakket høyest eller mest. Det var de som bar noe trygt, noe godt, noe varmt. Noe som var ekte. Noe hverdagslig – som likefullt var fylt av håp.
Egentlig er det ikke så overraskende, Paulus var jo tydelig på dette i Galaterbrevet kap.5 at livet med Jesus gjenkjennes av noen frukter: "Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet og selvbeherskelse." Så vet vi at fruktene, blir til i kraft av livet med Jesus Kristus. Selv om relasjonene sto sentralt, så er det også tydelig at hvordan forholdet informantene har fått til Bibelen, gjenspeiles i praksis i voksen alder. De som opplever Bibelen som meningsfull for deres liv, er også langt mer "praktiserende" i voksen alder. Det at Bibelen har en appell inn i mitt liv – Bibelen er levende, og den har noe å si til meg i dag. Den betyr noe for meg. Kanskje er noe av det viktigste vi kan ta med oss dette: At tro må få lov til å vokse fram. Den kan ikke presses, den kan ikke kontrolleres. Men den kan pleies. Næres. Og speiles i andre mennesker – som også lever med Jesus.
Kanskje du sitter og tenker: Jeg er ikke ungdomsleder. Jeg har ikke vært på leir på 20 år. Hva kan jeg bidra med?
Du kan bidra med akkurat det denne troen formes av: Et liv i Kristus. Bruk tid på din relasjon til Jesus Kristus. Troen er en gave, ikke en prestasjon. Samtidig vil et liv med Kristus bære frukt, det er ikke å komme utenom… og forhåpentligvis vil et liv med Jesus også hjelpe oss i større grad til å møte hverandre med kjærlighet, og i større grad se mennesker slik han gjorde. Lytte til mennesker slik han gjorde. Snakke til mennesker slik han gjorde. Strekke ut en hånd når noen er i nød – slik han gjorde.
Hvem vet, kanskje er måten du møter menneskene rundt deg på, som vitner om han du følger etter…D.L. Moody (en kjent avdød evangelist) sa en gang: "Out of 100 men, one will read the Bible, the other 99 will read the Christian.
Hvis det skulle stemme, hva leser de når de leser meg, eller når de leser deg?
For mange av informantene i denne studien, var det ikke først og fremst argumenter som overbeviste. Det var liv som skapte tillit, og et liv de dypest sett opplevde som preget av Kristus – som var transformert. Jeg håper du opplever at denne kronikken gi deg håp, det er i hvert fall intensjonen. For det finnes mennesker i din nærhet som en dag vil se tilbake – og si: «Det var noe med ham. Det var noe med henne. Gjennom han/hun så møtte jeg Jesus.»
Tro setter spor. Kanskje ikke først og fremst gjennom program, men kanskje mer gjennom personer, og ikke minst gjennom gudsmøter en deler med andre.
Må vi få være slike mennesker. Som følger etter Jesus, og i vandringen… …må Gud bruke oss – midt i det vanlige – til å være med og forme noe evig.
