Det er alltid syv uker fra påske til pinse. Den skikken går tilbake til GT. Ett av GTs navn på pinsehøytiden er «Ukenes høytid» (hebr: «sjavuåt»), oppkalt etter de syv ukene som er nevnt i GTs pinsetekster (2. Mos 34:22, 3. Mos 23:15f, 4. Mos 28:26ff, 5. Mos 16:9f, sml 2. Mos 19-20).
Kommende søndag er vi ferdig med seks av disse syv ukene, og søndagen profileres nå som en overgangssøndag mellom påske og pinse. Derfor passer det at prekenteksten på den ene siden er hentet fra Jesu siste samvær med disiplene i påskeuken, mens den på den andre siden tydelig retter blikket fremover mot Talsmannen, Den Hellige Ånd, og hans komme.
Foran vår tekst har Jesus viet et avsnitt (v 18-25) til å forklare hva slags «logikk» det er som får «verden» (= den gudfiendtlige verden) til å hate Jesu disipler. Det er egentlig Jesus selv man da hater. Men hater man Sønnen, så hater man også Faderen. For enheten mellom Sønnen og Faderen er overalt i disse kapitlene sterkt betont. Så følger det i vår tekst to viktig vers om Ånden, sitat:
26 Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg.
Dette verset ga faktisk foranledning til kristenhetens første globale kirkesplittelse. År 1054 ble Østkirken formelt skilt fra Vestkirken. Årsak: Vestkirken hadde (på egen hånd) skrevet inn i Den nikenske trosbekjennelsen at Ånden «utgår» fra Faderen «og Sønnen» (latin: «filoque» = «og Sønnen»). Her i v. 26 er det strengt tatt bare skriftbevis for at Ånden «utgår fra Faderen».
De østkirkelige teologene forsto (og forstår) dette som et såkalt ontologisk utsagn om Åndens evige utgang fra Faderen i det evige indretrinitariske forholdet.
I Vestkirkene har vi brukt å svare omtrent to ting til dette. Først: At Jesus i v. 26 også sier «jeg vil sende Ånden»; verbet «sende» sier i sak det samme som verbet «utgå». Deretter: V. 26 handler egentlig ikke primært om de evige indretrinitariske vesensspørsmålene. Men det informerer oss om Åndens oppdrag idet Jesus selv går til Faderen og da sender Ånden fra Faderen til å være hos oss i sitt sted.
Nå er det ellers andre lærespørsmål som etter protestantisk oppfatning setter større læremessige skiller mellom Østkirkene og oss, for eksempel læren om trosrettferdiggjørelsen, og læren om messeofferet i nattverden. Men i forbindelse med vår tids stor-oppgjør med islam har vi protestanter nå for tiden mye å bli bevisstgjort på fra Østkirkene nettopp når det gjelder treenighetslærens sentralstilling. Og når det gjelder martyriet.
I v. 26 er det viktig å legge merke til at Ånden kalles «sannhetens Ånd». Det svarer til at Jesus selv kalles «sannheten» (se Joh 14:6). På grunnspråket er det også et viktig poeng at Ånden i v. 26 omtales med hankjønnspronomen (gresk: «ekeînos» = han). Det er ett av skriftbevisene mot radikale feministteologer som vil omdefinere Faderen til Moderen, og Sønnen til Datteren, og Ånden til Evig Kvinneånd (for å si det med prof. Chung i Korea). I Bibelens åpenbaringsbudskap er det Israel og kirken som er av hunnkjønns-genus, mens Den treenige Gud er åpenbart i hannkjønn. Det er derfor Gjenkomstens dag er en høyhellig bryllupsdag (Åpb. 19).
Jesus forutsier Talsmannens komme også på tre andre steder: Joh 14:16f, 14:26 og 16:7ff. Grunntekstens ord (gr: ho parákleetos) betyr «rådgiver», «advokat», «talsmann». Det er det sistnevnte ordet som best fotograferer det bibelske poenget ved betegnelsen. For Jesus selv er jo den første talsmannen vår. Han stiger frem for Faderens trone på våre vegne og vinner stedfortredende Faderens frikjennelse av botferdige syndere i Guds dom (= påskens budskap). Ånden er så den andre talsmannen vår, misjonsvitnesbyrdets talsmann (= pinsens budskap).
Sist i v. 26 identifiserer Jesus Åndens oppdrag slik: «Han skal vitne om meg». Slik skal han videreføre det Jesus selv gjorde mens han ennå vandret med disiplene på jorden. Det er viktig å ikke la Åndens Kristus-vitnesbyrd bli utydeliggjort gjennom lærelikegydighet og fromhets-fokusert føleri.
Så kommer vi til disiplenes oppdrag i samvirke med Ånden:
27 Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen.
Det skjuler seg en oppsiktsvekkende radikal tanke i dette lille bibelverset. Jesus planlegger her å la Ånden (i samvirke med den lille disippelflokken) reise opp en enorm vitnehær for Herren rundt på hele jordkloden, verdensmisjonens vitnehær.
For å oppfatte dette til bunns må vi merke oss to ting. Det første er at Jesus i v. 27 taler til de historiske elleve disiplene («dere har vært med meg fra begynnelsen av»). Jesus sikter her til disiplenes øyenvitnetjeneste. Det er den som gjør at Jesus utpeker dem til Kristus-vitner. I samvirke med Ånden pålegger Jesus dem her å bruke resten av livene sine som Kristus-vitner.
Det andre vi må merke oss handler om arven fra disse første elleve apostlene. Gjennom de 27 hellige skrifter i Det nye testamentet har nemlig vi andre fått oss overlevert Kristusvitnesbyrdet deres i sin helhet. Det var de som besørget nedskrivning av NTs hellige skrifter i samvirke med Ånden (sml Joh 15:13, 2. Tim 3:16 osv). Derfor bor Guds Hellige Ånd selv i det nedskrevne bibelordet. Og han virker sterkt på menneskehjertene ut fra det.
Kallet vårt er å videreføre i våre egne liv de første elleves vitnetjeneste basert på det vitneprovet de etterlot til oss i NTs 27 hellige skrifter. Men det krever at vi som Kristusvitner alltid og fremfor alt er bibeltro.
Slik er v 27 faktisk også et skriftsyns-vers, og et av bibelbevisene for læren om Åndens inspirasjon av øyenvitnenes 27 NT-skrifter (akkurat som 2. Tim 3:16 beviser læren om GTs inspirasjon).
Men når Ånden får virke gjennom trofaste disipler, som i bibeltroskap bruker livet sitt til å vitne om Jesu frelsesverk, da utgår det fra Guds Hellige Ånd en enorm vitnesbyrdkraft. Og den vil nettopp oppreise for Herren en global hær av Kristusvitner.
